Livsveiledning som alternativ til psykolog

For tiden skriver jeg en artikkel om livsveiledning. Jeg intervjuer tre voksne mennesker som har slitt psykisk og fått hjelp av en veileder til å få det bedre.

Blant annet Jon Henning som var utbrent og slet med migrene, søvnmangel og selvmordstanker og Ulrik som slet med psykose og var nære ved å ta sitt eget liv. Fordi det var lang ventetid hos psykolog og/eller de ikke opplevde noen bedring etter å ha gått til psykolog en stund, begynte de hos livsveilederen Finn Arne Sivertsen.

Intervju med Ulrik på zoom

Etter bare få ganger med veiledning, begynte de å merke bedring. De fikk håp og begynte å se at det fantes en løsning på problemene. Jon-Henning og Ulrik fortalte meg at de synes Finn-Arnes metode er effektiv fordi de går turer ute i skogen mens de prater, og da er det lettere å åpne seg enn når man sitter inne på et kontor.

Finn-Arne er i tillegg svært direkte og krever at klientene tar selvansvar og gjør oppgaver, noe som gir rask framgang. Det er ikke slik at noen metode eller terapiform er bedre enn noen annen i alle tilfeller, og det er heller ikke mitt poeng å vise i denne artikkelen.

Det finnes gode og dårlige metoder, terapeuter, psykologer og veiledere, og det kan være personavhengig hva som fungerer og ikke. Men når det er minst 30 ukers ventetid hos psykolog, kan livsveiledning være et alternativ når du behøver rask hjelp. PS: Ulrik, Jon-Henning og det siste intervjuobjektet stiller opp med fullt navn og bilde i artikkelen som jeg synes er kjempekult, og jeg har fått lov å dele dette på blogg og Facebook.

Intervju med Jon Henning på zoom

Når alt føles håpløst og livet suger

Noen gang følt det sånn? At du er håpløs, livet håpløst, du suger, livet suger, alt er dritt, det blir ikke bedre, du er dømt til et mislykket liv og bla bla bla? Det gjør de fleste med jevne mellomrom, men ikke så mange snakker høyt om det. 

Jeg har følt det slik maaange ganger, og senest i går. 

Det skulle bli en bra dag. Jeg hadde avtalt å dra på 3 visninger for å finne meg nytt bosted fra August. Jeg satt i en varm gammel bil hele dagen og kjørte hit og dit, men ingen av stedene var noe for meg. Enten var det for dyrt, for stygt eller for trangt. Dessuten synes jeg det er vanskelig å bestemme meg for sted å bo når det bare er meg og hundene, og jeg ikke har noe tilhørighet noe sted.

Sånne situasjoner gjør at den eksistensielle angsten vekkes i meg, og alle tankene om at jeg er håpløs, kommer. Det er nok et gammelt sår som vekkes der jeg føler meg forlatt i verden og at verden ikke har noen plass til meg. Så det handler ikke bare om bosted, men noe mye dypere enn det. Jeg vet ikke hva dette kommer av, og det er ikke så farlig, men en eller annen gang da jeg var liten har jeg nok følt meg veldig forlatt og alene av en eller annen grunn. Og den følelsen dukker opp i voksenlivet i ulike situasjoner. 

Så, etter 3 mislykka visninger og jeg var sliten og varm, ble det tårer og telefonsamtaler, og jeg følte meg ganske ille på kvelden. Prøvde å gå en tur, lese bok, meditere, gjøre ting for å roe ned. Det hjalp ikke så mye. Men det hjalp litt å lese Marie Forleos «Everything is figeroutable.» Alt har en løsning. Hvis det ikke har en løsning, strider det mot naturlovene, mener hun. 

Jeg leste et avsnitt i går der Marie skriver at det ikke er alltid hun ser løsninga med en gang, selv om hun vet at den finnes der ute et sted. Og det var fint å lese, for i går så jeg ingen umiddelbar løsning. Hun skriver at i sånne situasjoner, ringer hun noen og prøver å finne en løsning sammen med dem. Få noen nye perspektiver på situasjonen. 

Jeg skrev ned i dagboka mi: Hvordan finne et bosted jeg trives fra August? . Jeg skrev mange ganger «Hvordan finne et sted.. hvordan finne et sted… hvordan finne et sted?» Når du spør «hvordan» begynner hjernen å finne løsninger, istedenfor å si at «det går ikke.» Da stenger du av for løsninger. Og så leste jeg videre i boka at det er sammen vi best kan lykkes, og det fikk meg på tankene at, kanskje jeg ikke skal bo alene. Så var det noen der ute som hørte min bønn. Jeg fikk plutselig en melding av en venninne som foreslo at vi kunne se etter noe sammen. Det gjorde meg litt letta, å slippe å være så alene om alt hele tida. Vi får se, men det er en mulighet å sjekke ut i alle fall. I dag føles livet bedre.

Uansett, i slike situasjoner hvor du føler deg dritt og som verdens største idiot og et null, kan du du for eksempel ringe en person som kan fortelle deg hvorfor du ikke suger. Ta opp røret og si: «Hallo, jeg føler meg håpløs nå, kan du fortelle meg at jeg ikke er det?» Og det går begge veier selvsagt. Når din venn føler seg håpløs, må du fortelle han/hun hvorfor personen ikke er det. Her gir Marie også flere tips til hva som kan gjøres:  https://www.youtube.com/watch?v=YVfG7Q9Twqk

Mange skammer seg over å føle seg håpløs, inkludert meg selv, men når man sier det høyt, får følelsen mindre makt, og den blir ikke så skummel. Det er vel vanlige menneskelige følelser á la «Jeg er ikke bra nok.» Dessuten er det tankene og hjernen sier bare ord, ikke sannheten om deg selv.

Hvordan sette seg mål og nå dem?

Ut på tur med en gang for å feire førerkort!

I går bestod jeg oppkjøringa på MC og fikk MC-lappen. Det er noe jeg har jobba for en god stund, og det har ikke vært lett. Det var mye å lære seg, mye som var vanskelig, frustrerende, som brakte fram tårer, nerver og usikkerhet. Heldigvis har det vært litt glede og mestringsfølelse innimellom også. De siste ukene før oppkjøring har vært særlig intense, med mye spenning og nervøsitet for om jeg vil klare det, om jeg vil bestå, om jeg vil stryke og så videre. Jeg har gått med klump i halsen og magen de siste dagene.  

I år har jeg jobba mye mer systematisk med kjøringa enn jeg gjorde i fjor. Etter hver kjøretime skrev jeg ned hva jeg må jobbe med til neste time, og så jobba jeg med det. Det gjorde at framgangen ble raskere, og bevisstheten høyere på hva jeg kunne, og hva jeg måtte jobbe med. Jeg hadde en lærer som pusha meg, kanskje litt for mye til tider, og som pirket og kommenterte på det meste jeg gjorde. Til tider var det ganske slitsomt, men det gjorde også at jeg lærte raskt når jeg var villig til å ta til meg rettelsene. Jeg hørte på det læreren sa, og gjorde hjemmeleksene. Øvde og repeterte, igjen og igjen. 

Jeg har også jobba med psykiske ting som dukka opp underveis. For eksempel at jeg tror jeg er udugelig totalt sett når jeg får en kommentar på et par ting jeg ikke gjorde bra. Jeg måtte si til meg selv flere ganger «Jeg lærer, jeg gjør feil, jeg er nybegynner, det er greit. Jeg lærer av feilene mine og blir bedre for hver gang.» Og jeg brukte affirmasjoner hver morgen der jeg psyket meg selv opp og skrev at «Jeg, Erika Ribu, er en dyktig MC-fører som gjør så godt jeg kan og så videre…». Alt dette hjalp tror jeg.  

Det var tydelig at universet var med meg og hjalp meg på veien. For eksempel ved at jeg fikk oppkjøringsdato akkurat den dagen jeg hadde eggløsning – altså den absolutt beste dagen for meg i løpet av måneden. Den dagen jeg har absolutt mest energi, glød og gnist. Dagen når alt er på topp. Da jeg så at oppkjøringsdatoen var satt på eggløsnings-dagen, tenkte jeg: «Det er ikke mulig!» og ble litt paff. En annen ting som gjorde at jeg forstod at universet var med meg, var at det ble oppholdsvær i går. Det skulle regne dagene før og dagene etterpå, men i går var det opphold. Takk, universet, tenkte jeg. 

lappen i hånda 🙂

Noen dager før oppkjøringa gjorde jeg også et sjamanistisk rituale der jeg ba om hjelp til ro, trygghet og konsentrasjon til å gjennomføre øvelsene, spørsmålene og kjøringa på oppkjøringsdatoen og på klokkeslettet. Jeg kalte inn hjelp fra ulike kanter og satte opp praktiske skritt jeg måtte ta i forbindelse med ritualet. Disse praktiske skrittene var f.eks. øve, lese teori, kjøre i bilen og lære meg/få oversikt over skilt, øve på kontroll-spørsmålene og så videre. Jeg så også for meg hvilken konsekvens utfallet av ritualet ville ha for meg, altså gikk inn i hvilke følelser det ville frambringe å få lappen/ha lappen. Det trenger ikke nødvendigvis å være et sjamanistisk rituale, hovedpoenget er å føre riktig energi dit det er behov for den, og å få med følelsene i det.

Jeg hadde glemt litt at jeg hadde gjort dette ritualet, og dagene før oppkjøringa kjente jeg en sånn merkelig ro over meg på kveldene. Jeg synes det var underlig at jeg plutselig var blitt så rolig, og til og med sov greit. Det gikk selvsagt litt opp og ned, men generelt var jeg rolig. 

Timene før oppkjøring var jeg litt nervøs, men ikke sånn hysterisk nervøs at jeg skalv i beina. 

Vi dro ut på Risløkka trafikkstasjon en time før oppkjøring for å repetere øvelsene, og de gikk helt greit.  

Så hilste jeg på sensor som var kjempehyggelig, og da han spurte: har du noen spørsmål før vi starter, sa jeg: «Hva skal jeg gjøre for å ikke være supernervøs?» Han sa: «Pust, og dette går bra.» 

Og det gjorde det. Klokka 10.50 begynte vi og jeg var helt rolig. Jeg gjennomførte øvelsene bedre enn noen gang, og alt gikk så bra. Jeg var ikke stressa. Jeg var trygg og fokusert. Det gikk som en lek, det var nesten litt for lett, tenkte jeg. Var det dette jeg har stressa for så lenge? Og da vi skulle ut på veien, var jeg heller ikke nervøs. Alt gikk bra, jeg fikk med meg alle skilt, gjorde gode vurderinger og tilpasset farten og plasseringa bra. 

Og da vi kom tilbake, sa sensor raskt: «Førerprøven er bestått!» 

Da han sa det, kjente jeg straks en enorm lettelse og glede inni meg. Jeg kunne endelig slippe stresset og spenninga, og jeg var stolt over at jeg hadde greid dette som hadde vært ganske vanskelig. Samtidig var det litt vanskelig å fatte at jeg hadde greid det og at det hele var over.

Og så kjørte jeg motorsykkelen tilbake til kjøreskolen, for første gang alene på veien. Det var veldig rart, og veldig deilig. 

Det er nå etter oppkjøringa at den virkelige læringa begynner, sier de. Så nå er det bare å øve for å få ordentlig kontroll på sykkelen og begynne å øve på sving og forskjellig.

Og sånn er det, når en utfordring er mestret og et mål bestått, da kommer neste oppgave.

Pass deg for ulven

Det er fredag og på tide å reflektere over uka som har gått og å gjøre meg klar for en rolig helg alene. For jeg er i karantene til jeg får svar på korona-test. Jeg tror det var meninga fra universets side, å gjøre slik at jeg får slappet av ordentlig denne helga. For jeg trenger det mer enn noen gang. 

Den siste uka har vært bra, men veldig veldig intens. Har kjent på mye stress. Forrige gang jeg snakket med livsveilederen min sa han at jeg måtte se opp for ulven framover. Ulven som lusker i skogen og som viser seg når det har gått for langt. Når det har blitt for mye stress. Og ulven har vært veldig nære denne uka. Heldigvis har jeg klart å fordrive den nå, men det var fare på ferde. 

Ulven kommer når stresset og uroen tar over. Akkurat denne uka har det vært stress og uro for framtida. Som regel stresser jeg over det som ikke har skjedd ennå, men det jeg er redd for at skal skje. Hvis jeg hadde klart å være her og nå og ikke tenke framover, hadde jeg ikke blitt stressa. Og hvis jeg hadde klart å tenke nøytralt om situasjonene i framtida, hadde jeg ikke blitt stressa. Men sånn fungerer ikke hjernen, den elsker å bekymre seg over mulige framtidsproblemer og scenarier. Men flesteparten av skrekkscenariene skjer aldri, så det er så bortkasta. Jeg vet jo det, i teorien, men hjernen vet ikke det. 

Det har vært økonomiske bekymringer, bekymring for jobb, for oppkjøring på MC, for hvor jeg skal bo, for hva som vil skje med bilen og så videre og så videre og så videre. 

De bekymringene har gjort at jeg har sovet lite, at jeg har hatt vondt i hodet, følt meg uvel og ja, ganske dritt. Før var jeg ikke så bevisst ulven, og lot den følge meg rundt over alt uten å tenke over det. Nå kjenner jeg det straks, og tar i bruk verktøy så fort jeg klarer for at den ikke skal komme for nære. Jeg passer på å reise bort – som regel til bygda mi eller ut av byen på en eller annen måte – og bare gå tur og være i stillhet noen dager. Det pleier å hjelpe. Og jeg husker på å ta skogsbad – være ute i naturen uten noen agenda, en slags meditasjon. Jeg passer også på å gjøre morsomme ting jeg liker, som å treffe venner, være aktiv, spille trekkspill, lese og så videre. På den måten finner jeg av-knappen. Jeg er heldig som bare kan reise bort når jeg trenger det, og takknemlig for at jeg har dette stedet nærme fjellet. 

I dag møtte jeg en på snøscooter da jeg var på ski. Han sa at det er den beste tida på fjellet nå – etter påske og det ikke er noen andre her. Han sa at vi er heldige, vi som får være alene på fjellet i godværet. Det er jeg enig i. Vi er heldige, vi.

There’s a divinity that shapes our ends

I stykket Hamlet av William Shakespeare sier Hamlet til Horiatio:

There’s a divinity that shapes our ends. Rough-hew them how we will.

William Shakespeare

Dette er fra den eldste versjonen. I den moderne versjonen av Hamlet står det:

This should show us that there’s a God in heaven who’s always guiding us in the right direction, however often we screw up—

Med dette mener han at det er mye som er utenfor vår kontroll, og til syvende og sist er det en guddommelighet eller en større kraft som påvirker vår skjebne. Vi må selvsagt være aktive deltakere i våre liv, og forsøke å ta gode valg for oss selv basert på hvem vi er og hva vi er kommet her for å gjøre. Vi har fri vilje. Men det er ikke bare opp til oss.

Hamlet sier at han synes det er trøstende å vite at det er et vesen, en guddom som passer på oss og peker oss i riktig retning, selv når vi ødelegger alt.

For å bli pekt i riktig retning, gjelder det å lytte til intuisjonen og se etter tegnene som kommer. Å ikke prøve å styre alt selv. Spørre etter veiledning, og lytte. Veiledning og tegn kan komme i mange ulike former, i form av at noen sier noe, en «tilfeldig» hendelse, en gave, et brev, et budskap. Da gjelder det å ikke avfeie tegnene, men å stole på dem. Så hvordan vite forskjellen på dine egne tanker og intuisjon?

Julia Cameron beskriver det slik: «Little one, learn to discern the voices you hear within. Our voice is always calm; our advice is wise and simple. Learn to discard the voices that are strident. Harsh, hurried, and pushy advice does not come from us. Take the time to listen carefully. Which voice is speaking?» (Life Lessons, 103).

Jeg opplever stadig slike tegn og synes det er spennende å følge med på. Her om dagen meldte jeg meg på et kurs, det var en stor avgjørelse å ta og det skapte litt stress for meg, og jeg følte meg litt overveldet. Så gikk jeg i bokhandelen og kjøpte en bok som handlet om språk, og i den boka sto navnet mitt, forfatteren hadde sitert meg. Kurset jeg skal ta vil føre til at jeg kommer til å skrive om og jobbe mer med språk. Dette så jeg som et tegn på at jeg hadde tatt riktig avgjørelse med kurset, og at jeg er på riktig vei.

Natt til denne dagen hadde jeg en merkelig drøm, en slags fornemmelse av noen som strøk meg og passet på meg. Da jeg våkna, hadde jeg en følelse av at jeg blir passet på og at alt går bra. Det var fint.

Slike hendelser som virker tilfeldige, men som absolutt ikke er det, er det Jung kaller synkronisitet. I dette tidligere blogginnlegget har jeg skrevet om den største synkrone opplevelsen så langt i mitt liv.

Å følge vår natur eller guddom kan være så enkelt som å gjøre det vi liker og det som kommer lett, og gjøre mindre av det vi ikke liker. Jeg tror at om vi prøver å presse oss til noe som ikke ligger i vår natur, blir den veien ikke særlig hyggelig. Det går an oppnå det ene og det andre på den måten, men det blir antakeligvis veldig slitsomt og meningsløst. 

Noen ganger tror vi at veien må være vanskelig for at den skal være riktig. At vi må kjempe og slite oss fram for at gleden skal være fortjent. Jeg tror det heller er sånn at de dørene som åpnes lett, er gjerne de dørene som er riktige å entre. Det vi er ment til å gjøre, får vi energi av. Vi trenger ikke å samle energi for å gjøre det. Ofte saboterer vi oss selv, fordi vi tror det er for lett til å være sant. Det vi er gode på, tenker vi ofte ikke over, fordi vi gjør det uten mye anstrengelse. Vi tror ofte at livet må være et slit for at det skal være fortjent. 

Jeg sier ikke at livet er en dans på roser når man følger sin natur, absolutt ikke – og du vil antakeligvis møte hindringer, motstand og vanskelige mennesker på din vei, uansett hva du gjør. Men det blir nok også lettere å overkomme motgang når du lever med en grunnleggende følelse av mening og ro. 

Ramana Maharshi

Den indiske læremesteren Ramana Maharshi sier det på denne måten:

A passenger in a train keeps his load on the head by his own folly. Let him put it down: he will find the load reaches the destination all the same.

Ramana Maharshi

Istedenfor å bære kofferten på hodet hele veien, sett fra deg kofferten på hylla, og nyt togturen.

For når veien vår allerede ligger klar foran oss, hvorfor skal vi hele tiden bekymre oss for hva som skal gjøres og hvordan, og hva som ikke skal gjøres og hvordan ikke? Se etter tegnene, be om veiledning, og ta et lite skritt hver dag. Ha et øye på målet, men ikke vær overfiksert på resultatet.

Thy will be done.

BØKENE ER MINE VENNER

Jeg har også mange gode venner i form av homo sapiens, heldigvis, men jeg er også veldig glad i bøkene mine. Det er visst ikke uvanlig at en bok kan være en god venn. 

Hilde Østby skriver i boka Kreativitet, «Jeg husker hvordan jeg som barn lå og sov med bøkene rundt meg i senga… For meg har alltid bøkene vært som venner, som snakker til meg med hver sin stemme. De har fortalt meg hver sin fortelling om hvordan verden og livet kan være, de var dører til andre virkeligheter.» 

Jeg pleier selv å sove med bøkene og skrivesakene ved siden av meg. Det første jeg gjør før jeg sovner er å skrive og lese og det første jeg gjør rett etter jeg har våkna er å skrive og lese. Derfor måtte jeg ha en stor nok seng med plass til bøkene og skrivesakene ved siden av meg. 

I boka Kreativitet skriver også Østby om det voksende fagfeltet Biblioterapi – terapiformen der bøker brukes som et hjelpemiddel for folk med angst og depresjon. For bøker kan nemlig forandre liv og sette det vi opplever i et nytt lys. Bøker kan hjelpe oss å overkomme traumer og kjærlighetssorg, kvaler og lengsler. Enkelte bøker kan også forandre livet vårt for alltid. Derfor trenger vi bøker, og vi trenger mange bøker og mange fortellinger, hele tiden!

Har du en god (bok)venn?

Hvordan skrive seriøse tekster og samtidig ha det gøy?

I uka som gikk var min kunstner-date å bygge med lego. Det var ikke noe jeg planla, det bare skjedde spontant. Jeg leste tilfeldigvis om kunstner-dates i boka «The Listening Path» av Julia Cameron og ble minnet på at jeg burde gjør noe gøy og festlig denne uka. Noe utenom det vanlige, som jeg ikke pleier å gjøre. Plutselig en morgen satt jeg og lekte med lego. Det minnet meg om da jeg var barn. Det var helg og de voksne sov fortsatt. Vi måtte være stille så vi ikke vekket dem. Og så raslet vi kanskje litt vel mye med legoklossene, de voksne kom ut og sa «hysj» og var sinte fordi vi bråkte for mye. 

Uansett, jeg satt og lekte med lego og bygget en slags borg. Det var gøy, tiden forsvant, og jeg ble samtidig litt stressa over at det ikke var nok hvite og svarte klosser til å fullføre det jeg hadde begynt på. Det måtte bli sånn som jeg hadde lyst til at det skulle bli. For lek er ikke bare lek, det er seriøst. Hvis du observerer barn som leker, er de ofte dønn seriøse i leken sin. De går inn i en annen verden og tar på seg andre roller. 

Vi voksne kan ha en tendens til å bli litt vel seriøse noen ganger når vi er kreative. Særlig når det kreative har blitt jobben. Vi bør derfor passe oss for å fortsatt beholde entusiasmen og ikke la perfeksjonisten og seriøsiteten ta over. En person jeg veiledet nylig, snakket om hvordan hun pleide å elske å skrive, at hun pleide å sitte på café og skrible entusiastisk i vei. Nå skriver hun som en del av jobben, og fordi det er så seriøst det hun skriver, med masse tunge og til tider abstrakte politiker-ord, må hun jobbe hardt for å presse ut setningene. Og når hun er ferdig, er hun utslitt. Det hørtes ut for meg som at entusiasmen har forsvunnet litt. 

Jeg opplevde noe av det samme da jeg skrev masteroppgave. En masteroppgave jeg ikke forstår så mye hva handler om i dag. Setningene ble presset ut, jeg skrev om noe jeg trodde var «lurt» og ikke det jeg egentlig hadde lyst til. Det var mer slit enn gøy. 

De siste årene har jeg lært meg noen triks for å få de mest «seriøse» tekstene til å bli morsomme å skrive. For det første hjelper det å skrive morning-pages hver dag – det har gjort at jeg automatisk får mer flyt i alt jeg skriver, jeg får mer struktur og klarhet, og det blir ikke så «farlig» lenger. Jeg bare skriver i vei først, og redigerer etterpå. Og jeg er mer personlig og «enkel» i måten jeg skriver på, uansett hva jeg skriver. Før ble jeg ofte påvirket av tekstene jeg leste om temaet, og brukte de samme vanskelige ordene som dem. Nå har jeg mitt eget, enkle språk. Når jeg ser vanskelige ord i en akademisk teori jeg ønsker å benytte, prøver jeg å gjengi det på en enklere måte. Noen synes det kanskje er for enkelt og savner «fancy» ord, men jeg ønsker at tekstene skal nå ut til og inkludere flest mulig. Det er faktisk vanskeligere å skrive enkelt enn å skrive vanskelig. Da må du stadig forklare og konkretisere hva du mener, istedenfor å skrive abstrakte ting som: «vi må ha fokus på bærekraftig strategiprosesser.» Slike setninger gir leseren verken bilder i hodet eller oppfordrer til konkret handling. Det er bare tafatte ord. 

At morgensidene definitivt fungerer, fikk jeg oppleve da jeg skulle skrive akademiske tekster på UiO i fjor. Før hadde jeg sittet og presset meg til å skrive slike oppgaver, og forstod sjelden det jeg skrev. Nå gikk det som en lek, jeg skrev oppgavene på et par timer og opplevde flyt og glede, og jeg fikk bedre karakterer enn før. Og jeg hadde mye mer å si om temaene, personlige erfaringer og eksempler mante seg fram i tekstene jeg skrev. Jeg brukte de teoriene jeg synes passet til meg og det jeg ville si, og resten lot jeg være. Jeg hadde ikke behov for å være flink lenger, det var viktigere å ha det gøy. Eckhart Tolle sier jo det at, det bør være entusiasme, eller minimum aksept i alt du gjør. Er det ikke det, så stopp. Hvis du bare er frustrert og hater det du gjør, så stopp. 

Et annet verktøy for å bli mer entusiastisk i hverdagen er å gå på kunstner-date. Som å bygge lego en søndags morgen. Eller kle seg ut, tegne litt, male, danse, dra et sted du aldri har vært før, og så videre.. Poenget er å bringe festligheter og entusiasme inn i vårt voksne, seriøse liv. Og jo mer du bygger lego, danser, eller kler deg ut – jo lettere er det å skrive. Det ene tar det andre. 

         Ha en fin og entusiastisk dag! 

Hvordan begynne på skrivinga?

I det siste har jeg prata med mange som forteller meg at de gjerne vil komme ordentlig i gang med skriving, at de enten vil begynne med et skriveprosjekt, at de vil publisere eller at de generelt vil bli bedre på å skrive jevnt og trutt. 

Mange forteller at de ønsker mer disiplin til å sette seg ned og sette pennen mot papiret eller føre hånda mot tastaturet. Å bare.. begynne. Og så.. Fullføre. 

For hva er det som gjør at vi ikke skriver når vi egentlig vil skrive? Tid kan være et hinder for de som har full jobb og unger og det ikke er nok ro til å skrive i hverdagen. 

Motstand er en annen ting. 

Motstand

Tiden din kan jeg ikke gjøre noe med, men om årsaken er motstand, kan det være nyttig å undersøke hva som holder deg tilbake fra å skrive. 

Hva er det som gjør at du ikke begynner, eller ikke fullfører? Gjelder dette kun skrivinga di, eller viser dette seg på flere områder i livet ditt? 

Hva kommer motstanden av? 

Hva kan du gjøre med den?

Og så kan du stille deg spørsmålet – hva har du motstand mot? Er det frykt for at ingen vil like det du skriver, er det frykt for at det ikke vil bli bra nok, at du ikke er god nok i rettskriving, grammatikk, at du ikke kan nok om temaet, at «hvem er du» til å skrive bok, artikkel, dikt og så videre?

Er det frykt for at du ikke vet hvilken sjanger du skriver i, at du er usikker på ulike sjangre? Er det frykt for at ingen vil lese det? Er det frykt for at noen vil lese det og synes det er teit?

Ok. Etter du har avdekket hva motstanden gjelder, er neste steg å finne ut hvordan du kan løse det. Har du frykt for å skrive fordi du ikke er så god i grammatikk? Ok, hvordan kan du bli bedre i grammatikk? Kan du låne en bok på biblioteket, kan du spørre noen du kjenner, kan du ta et kurs? 

Er det frykt for at kanskje noen vil synes det er teit det du skriver? Ok, send det til 4-5 gode lesere eller venner du har, og spør om deres ærlige tilbakemelding. 

Er det frykt for at du ikke kan nok om sjangeren du skriver i? Ok, hvordan kan du finne ut mer om den sjangeren? Kan du Google på nett, kan du ta et kurs, kan du låne en bok, spørre noen du kjenner? 

Er det fordi du ikke vet om, hvordan eller hvor du kan publisere det du skriver? Ok, hvordan kan du finne ut mer om det?

«Everything is Figureoutable»

I dag morges hadde jeg en skikkelig inspirerende samtale der jeg ble tipsa om en bok som heter «Everything is Figeroutable» av Marie Forleo. Synes det var en kul tittel. Alt er mulig å finne ut av. Selv om det sikkert kan koste litt, er det definitivt mulig. 

Om skriving hadde vært kjempelett, hadde vi kanskje ikke synes det hadde vært så spennende?

Julia Cameron skriver i «The Listening Path,» en bok som nettopp kom ut, at hun fikk napp hos den 44. forleggeren hun forsøkte å gi ut en roman på. Hun var nær ved å gi opp, men en venninne hadde sagt at hun trodde på boka hennes og at den kom til å bli publisert. Så Julia Cameron sa det til seg selv hver dag – «Lucy er sikker på at boka blir gitt ut. Lucy synes boka mi er bra.» Til slutt fikk hun napp. Det hjelper å ha noen som tror på det du driver med når avslagene hagler inn. 

Et lite skritt

Selv driver jeg og prøver meg på novelle-sjangeren for tiden og for å være helt ærlig vet jeg ikke om det kan kalles noveller eller om de duger til noe, men jeg prøver meg fram og sender til folk for tilbakemelding og prøver og feiler. Jeg tror det er eneste måte å lære på. Før tok jeg meg nær av avslag, nå er det ukentlig kost. Heldigvis får jeg også ja innimellom da, det hjelper. 

Ta første skritt, og still deretter spørsmålet «hvordan»? og så ta neste skritt. Og neste skritt.

Jeg kan ikke si at jeg er noen fan av regler som «skriv hver dag» eller «skriv minst 5 timer hver dag» osv. Jeg er mer av den typen at jeg skriver litt her og der. Noen uker skriver jeg mye – hvis jeg f.eks. redigerer en tekst, skriver blogginnlegg, skriver på en novelle, skriver en artikkel og så videre. Da kan det bli mange timer hver dag. Men om jeg ikke har noe konkret jeg jobber med, blir det i hvert fall minimum «morgen-sider» (3 sider om morgenen), og som regel noen linjer i dagboka om kvelden. 

Alle har sin måte å skrive på, det viktigste er å gjøre det, hvis det er det du vil.  

Hvis du vet hvorfor du skriver, er det også lettere å gjøre det.

Hvorfor skriver du? 

Kattebutikk-eieren

Karl-Christer er en høy og tynn mann uten hår på hodet. Han eier en kattebutikk som han startet for 30 år tilbake. Kattebutikken er blitt en så stor suksess at han nå har to ansatte og sjeldent behøver å jobbe selv. 

Årsaken til at han startet en kattebutikk var fordi han i sine ungdomsår var kjæreste med Helena Karstensen. Hun var oversetter og hadde to trekkatter, Sugar og Spice. Helenas katter var blitt trekkatter og ikke vanlige katter fordi moren deres ved en feiltakelse hadde blitt paret med en sibirsk husky. De så fortsatt ut som vanlige katter, men i sjela var de trekkhunder. 

Karl-Christer ble med Helena på kattesleda oppi fjellene, og han hadde aldri opplevd noe liknende. Han ble med ett bitt av kattetrekk-basillen. For et vakkert landskap, og for en fart de kattene kunne kjøre i! Kattekjøring var det mest fantastiske han noensinne hadde opplevd. 

Så ble Helena verdenskjent oversetter og milliardær, og Karl-Christer måtte ta over trekkattene hennes. Problemet var at det fantes så lite utstyr til trekkatter ettersom det både var ulovlig og uvanlig og drive med kattekjøring. Karl-Christer begynte å lage kattetrekkutstyret selv. Han lagde alt fra seler, katteliner, kobbel og sleder til kattedrag og kattepotesokker. Det ene førte til det andre, og vipps så hadde han en kattebutikk. Der solgte han alle slags leker, bur, mat, sand og annet katteutsyr. 

Nå er Karl-Christer godt over 60 år og lever det gode pensjonistliv. Han drikker dyr vin hver dag, spiser god mat, drar på motorsykkelturer og seiler fra sør til nord. Og selv om han eier to slott, ett i byen og ett på fjellet, tilbringer han mesteparten av tiden sin i en liten hytte i skogen. Etter å ha opplevd så mye rikdom og suksessfull forretningsvirksomhet i sitt liv, foretrekker han nå det enkle liv.

Karl-Christer er egentlig fornøyd med tilværelsen. Det er bare en ting som plager ham. I det siste har han begynt å kjenne på en ubehagelig følelse, et slags savn eller lengsel etter noe som han ikke vet hva er. 

Først kom følelsen bare som et subtilt vindkast som forsvant like etterpå. Men så ble den mer og mer påtrengende. 

Etter hvert har følelsen blitt så invaderende at den vekker ham om natta, den gjør ham urolig, rastløs og stressa. Og den blir mer og mer plagsom for hver dag, den lar ham ikke sove, den gir ham angst og gjør at han føler seg fremmed i sin egen kropp og i verden generelt. 

Karl-Christer er ikke god på følelser, han er mer praktisk av seg, og vet derfor ikke helt hva han skal gjøre med sånne ting. Men han forstår at noe er alvorlig galt, såpass innsiktsfull er han. 

En morgen våkner han en etter enda en fæl natt og bestemmer seg for å ringe til sin gode venn, psykologen. 

Karl-Christer forklarer situasjonen. Psykologen nikker og sier ja, og så sier han at Karl-Christer bør begynne med mindfulness og yoga. 

Nei, det vil jeg ikke, sier Karl-Christer og legger på. 

Resten av dagen forsøker Karl-Christer å skyve bort den ekle følelsen og late som om alt er normalt. Han tar seg en tur i garasjen, rydder litt, kjører til kattebutikken for å se at alt er som det pleier og han går en tur i skogen. Ingenting hjelper. 

En kveld sitter Karl-Christer foran peisen og drikker et glass vin og ser på værmelding på TV. Værmeldinga fikk han alltid til å slappe av før. Meteorologen sier at det er meldt sol i to uker framover, men Karl-Christer ser ikke noe lys i dagene som ligger foran ham. For Karl-Christer er det som om været har skifta til overskya og regn på permanent basis. 

Etter dette går det raskt nedover for Karl-Christer, han isolerer seg og slutter å dra i kattebutikken, han slutter å rydde i garasjen, slutter å ta telefonen og slutter å ha kontakt med venner og familie. Han spiser ikke lenger god mat eller drikker dyr vin, og begynner å bli riktig så tynn og stusselig. Karl-Christer ser seg selv i speilet og ser at noe er galt, men han vet ikke hvordan han skal fikse seg selv. Han har prøvd psykolog og forsøkt å gjøre alt det han pleide å bli glad av. Han vet ikke annet enn å overgi seg til lidelsen.

Men så en natt har han en drøm.

Han drømmer at han står ved sin egen grav og skal begraves. Ingen har kommet i begravelsen hans. Det er bare han og presten der. 

Presten står ved siden av ham med en åpen kiste og sier, legg deg ned Karl-Christer. Din tid er kommet, du skal begraves nå. Nei! Roper Karl-Christer, jeg vil ikke begraves, jeg er ikke død! Han forsøker å flykte, men det går ikke. 

Jo, du er død, sier presten, og så tvinger han Karl-Christer ned i kista med all sin makt. Karl-Christer greier ikke å stritte i mot, han er som sirup, som en seigmann, han har ingen krefter. Lokket på kista lukkes, det blir helt mørkt, og presten trykker på knappen som sakte senker ham ned i jorda. 

Husk hvem du er, Karl-Christer, roper presten gjennom kistelokket mens han ler en ond latter. Muahahahaha! Husk hvem du er! Muahahaha!

Karl-Christer dunker og sparker hardt i kistelokket. Få meg ut, jeg vil ikke dø! Jeg er ikke død, hulker han. Jeg vet hvem jeg er… Han hyler og sparker og slår alt han kan. Det er til ingen nytte. Kista er lukket, det er over. 

Karl-Christer bråvåkner av marerittet, svett og tungpustet. Han setter seg forfjamset opp i senga, skrur på lyset og ser seg rundt. Det er mørkt ute. Ellers er alt som det pleier.

Han legger seg til å sove igjen. Noen timer senere våkner han av at sola skinner på ham gjennom soveromsvinduet. Han har sovet godt og føler seg ganske uthvilt. Karl-Christer ser seg om, det virker som om noe er annerledes. Det er lys der ute, grønne trær med snø på greinene, glitter i hvit snø. Det er farger.

Han går ut på kjøkkenet og setter på kaffen og tenner i peisen. Det er minusgrader ute. Han fyrer godt og kjenner at det rumler i magen. Det er en uvant følelse, han kan ikke huske sist han var sulten. 

Mens han sitter ved kjøkkenbordet og blar uinteressert i avisa, får han et glimt av drømmen han hadde med presten og kista. Det går et gys gjennom kroppen. 

Så ser han et bilde. Han ser seg selv liggende i kista. Oppå brystet hans ligger en tang, en vannpumpetang med ekstra lange håndtak. 

Karl-Christer stivner til. Han ser bildet så klart og tydelig, at han ligger i den hvite kista, klar til å dø, med vannpumpetanga på brystet. 

Verden blir stille noen sekunder, det eneste som lager lyd er tikkinga fra kjøkkenklokka og knitringa i peisen. 

Det tar litt tid før han skjønner det.

Tangen min! Herr Tangen! Herr Tangen! Roper Karl-Christer ut og løper til garasjen, nesten naken og i bare tøfler.

Han kaster seg over eskene og begynner å lete. 

Ikke der… ikke der… ikke der. Den må være her et sted! Banner han mens han graver i eskene der verktøyet ligger. 

Verktøyet hadde ligget i de eskene i mange år. Av en eller annen grunn har Karl-Christer sluttet å bry seg om verktøyet sitt. Han hadde vært mer opptatt av kattebutikken, dyr vin og motorsykkelturer i Spania. 

Karl-Christer går gjennom eskene i garasjen, men finner ikke tangen. Søren, tenker han. Den må jo være her et sted, sier han og ser seg rundt i alt rotet. Det er tydelig at ingen har rydda i garasjen på en stund. 

Så får han øye på en stor eske innerst i hylla innerst i høyre hjørne. Han klatrer over alt rotet for å komme seg fram. 

I den store eska ligger enda mer verktøy. Han tar ut ting for ting. Der ligger pluggsettet, skrutrekkerne, stjernetrekkerne, flattanga, spisstanga, kombinasjonstanga, universaltanga, kabelskotanga, pipenøkkelen, skiftenøkkelen, sekskantnøkkelen, torxnøkkelen, multiverktøyet, kniven, inspekssjonsspeilet, inspeksjonskameraet, spenningsprøven og boremaskinen. 

For hver ting han tar ut som ikke er vannpumpetangen med ekstra lange håndtak, blir han mer og mer stressa. Han er svett og klam i hendene samtidig som han fryser fordi han ikke har klær på og det er 10 minusgrader ute. Han ser seg rundt i garasjen og prøver å finne ut av hvor den kan være. Hvor han hadde den sist? Hvor kan han ha lagt den? Han blar tilbake i det historiske verktøyarkivet i hjernen mens hendene fortsetter å grave i eska.

Og der, helt nederst under alt det andre, får han øye på noe som ligger pakket inn i rød fløyel. Han tar det opp og bretter ut stoffet. 

Det er en tang. Det er tangen! Det er Herr Tangen! Karl-Christer kysser den og klemmer den inntil brystet sitt. Men han blir også litt trist når han ser den fordi den er så rusten og slitt. Den var ikke sånn han husket den. 

Vannpumpetangen med ekstra lange håndtak var det første verktøyet han fikk av foreldrene sine da han var 5 år. Av en eller annen grunn ble han så knyttet til den tangen og sa noe om den til foreldrene sine som han har fått høre siden. Han sa, mamma, denne tangen heter Herr Tangen. Herr Tangen er min bestevenn og jeg vil begraves med den når jeg dør. 

Foreldrene så rart på ham da han sa det og de sa ingenting tilbake. I hele barndommen hadde han fått høre den historien litt for mange ganger. De hadde hånet ham for det gjennom hele oppveksten. Hver gang de nevnte den hendelsen ble han lei seg og følte seg til overs og fremmed i familien, som om ingen forstod ham. 

Karl-Christer blir sint ved tanken og tar med seg Herr Tangen inn i hytta og legger den på kjøkkenbordet oppå det røde fløyelstoffet slik at den skal være godt synlig. Han tar på seg klær og går ut i garasjen igjen og begynner å hente inn resten av verktøyet. Det er så mye verktøy i garasjen at han bruker halve dagen på å frakte det fra garasjen og inn i hytta. 

Etterpå ligger det verktøy overalt i den lille hytta. På gulvet, i sofaen, i senga, på kjøkkenbordet, i vasken, i blomsterpottene, i badekaret. Karl-Christer har bestemt seg for å pusse alt verktøyet sitt. 

Det pleide han å gjøre før. Han pleide å pusse verktøyet hver uke, og brukte rundt 20 timer i uka på det. Det var hans meditasjon. 

For Karl-Christer er egentlig en mann som liker å ta vare på tingene sine. I tillegg til å pusse alt verktøyet hver uke, pleide han også å pusse, vaske og polere varebilen sin hver helg. Karl-Christer er nemlig en mann med den oppfatningen om at for at tingene skal vare, må man ta vare på dem. Det var før depresjonen kom, og han ikke lenger greide å ta vare på verken tingene eller seg selv.

Den uka pusser Karl-Christer verktøy. Han pusser verktøy som ingen noen gang har pusset verktøy før. Han pusser verktøy hele dagen, og sover som en stein hele natta. For hver flekk som pusses bort, og det blanke skinnende metallet kommer til syne, blir Karl-Christer litt lettere til sinns. Det er som om han samtidig pusser bort de mørke flekkene i hodet sitt. 

Og ikke bare pusser han verktøy, men han begynner å bruke verktøyet også. Han står ute i kulda flere timer om dagen og mekker på varebilen og enser ikke engang at det er kaldt. Så oppglødd er han. 

Det er flere ting som må gjøres. Nesten alt, egentlig. Karl-Christer setter på piggdekk, han bytter hjullager og bremser, han skifter olje, spylervæske og bremsevæske, han bytter registterreim og dieselfilter, han setter inn nye glødeplugger og ny viftemotor. Åh som han har savnet det. Fingrene vet akkurat hva de skal gjøre, han behøver ikke å tenke en gang, de går av seg selv. Karl-Christer skrur og mekker, han mekker og skrur. Og for hver gang en gammel og defekt del blir byttet ut med en ny blank og skinnende del, er det som om kroppen hans blir litt lettere. 

Karl-Christer får blod på tann og ringer alle vennene sine og spør om de trenger hjelp til å mekke noe. Det gjør de, de fleste sier jo ikke nei til å spare noen kroner på verksted. De neste ukene får Karl-Christer masse besøk av venner og familie og andre tilfeldig forbikjørende som ønsker hjelp med bilene, båtene og motorsyklene sine. 

De lager en fest ut av det. Karl-Christer bygger ut garasjen sånn at den blir tre ganger så stor som den lille hytta sånn han kan mekke inne i varmen. Han inviterer alle gjestene inn på kaffe, boller og trekkspillmusikk med gammaldans mens han mekker. Han lærer også bort det han kan og vet om verktøy og mekking slik at de har mulighet til å fikse tingene sine selv etterhvert. Herr Tangen er selvsagt med på festen, han ligger i skjortelomma til Karl-Christer. 

Karl-Christer ser seg rundt i garasjen og smiler og kommer på at han aldri hatt det så bra noensinne. Han føler seg endelig hjemme. Det kan han takke herr Tangen for. 

På kvelden, etter alle gjestene har dratt og Karl-Christer sitter foran peisen sammen med herr Tangen og et glass vin, får han en idé. Han diskuterer ideen med herr Tangen, begge synes det er en god idé.

Neste dag henger de opp et skilt på garasjen, de lager hjemmeside og en Facebook-side. De heter Karl-Christer & Mr. Tangen og har startet et lite universitet der folk kan komme og lære om verktøy og mekking slik at de kan bli mer selvstendige og slippe å bruke så mye penger på verktøy og håndverkere. 

Det lille universitetet blir raskt en suksess, det er venteliste og stor pågang. Karl-Christer utvider tomta si og bygger to nye garasjer og må ansette flere mekanikere for å ta i mot alle studentene som kommer. Han har ikke tid eller ork til å drive kattebutikken lenger, så han selger den til de ansatte der. 

Karl-Christer & Mr. Tangen kommer i avisa, de er på kveldsnyhetene og på Skavlan. De blir både elsket og hatet. Elsket av alle som lærer seg ting selv og som har det gøy og får mestringsfølelse samtidig som de sparer penger på håndverkere og verksteder. De blir hatet av alle verksteder og håndverkere som mister kundene sine. 

Karl-Christer føler seg endelig som seg selv igjen. Og for at Karl-Christer ikke skal glemme hvem han er på nytt, lager han en sang. Han lager en sang sammen med herr Tangen om historien sin, om depresjonen, drømmen og veien ut av lidelsen. De lager den under artistnavnet Karl-Christer & Mr. Tangen. Så lager de en musikkvideo fra det lille universitetet og Karl-Christer bruker Herr Tangen som mikrofon. 

For at Karl-Christer ikke skal glemme hvem han er på nytt, spiller han sangen for seg selv hver morgen. For at de ansatte og studentene på universitetet heller ikke skal glemme hvem de er, spiller han også sangen for dem hver morgen. 

Alle elsker den sangen, og den er så fengende og dyp at den raskt sprer seg til hele det norske folk og etterhvert havner den både på topplistene i Norge og globalt. Sangen heter En voksen mann må huske på sin tang og synges til melodi «I Bakvendtland» av Alf Prøysen: 

En voksen mann må huske på sin tang

Det var en gang jeg var så lei

Og trist og deprimert

Jeg visste ikke hvem jeg var

Var kanskje adoptert?

Jeg ringte psykologen som sa du må prøve alt

Mindfullness og tur i skog og badstue på Salt

Refreng 

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang

Men så en natt så drømte jeg

At livet snart var slutt

Presten han sto over meg og sa

Nå blir det brutt

Jeg ville ikke dø sa jeg, jeg vet jo hvem jeg er

Å nei det gjør du ikke, du er bare til besvær

Refreng 

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang

Presten senka kista ned 

Så lo han riktig godt

På brystet der lå tangen min

Herr Tangen på min skrott

Og neste dag så våkna jeg og følte meg litt rar

Jeg fant Herr Tangen i en boks og vipps så var jeg klar

Refreng

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang

Verktøyet ble pakka ut

Og pusset og gjort rent

Og bilene ble mekka på

Fra morgen og til sent

Jeg ringte alle venner for å mekke litt for dem

Med kaffekopp og gammaldans og jeg var kommet hjem

Refreng

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang

Og plutselig så var vi blitt

Et universitet

Med fokus på litt kvalitet

Men mest på kvantitet

Vi mekker og vi lærer bort og gjør så godt vi kan

Med pumpetang og hakenøkkel, fiks din egen kran

Refreng

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang

Ja slik er det, en voksen mann

Som glemte hvem han var

Herr Tangen er blitt adoptert

Og jeg er nå blitt far

Og om jeg skulle komme til å glemme hvem jeg er

Så finner jeg fort ut av det med denne sangen her

Refreng

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang

Seriøst tull om kreativitet og relasjoner

Denne videoen lagde jeg etter å ha lest noen kapitler i Kreativitet – hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmerne skal redde verden. Jeg ble rett og slett veldig inspirert av det Kristoffer Schau sier i boka – om å bare lage og gjøre mer av det man har lyst til, få det ut i verden og gå videre. Ikke tenke så mye rundt det eller på det, ikke identifisere seg så mye med det. Det er jo greit å tenke litt, men kanskje ikke la den indre kritikeren rope så høyt hele tida. Ha et litt mer avslappa forhold til det hele. Jeg nevnte det for en venninne og hun svarte at det er vel en sånn holdning man burde ha til livet generelt det. Lekent og avslappa.

Det er jo ikke alltid så enkelt da, i hvert fall ikke når man er en tenkende, sensitiv og analyserende person. 

Seriøst tull

Jeg har lært at kreativitet en form for seriøs lek. Som når barn leker. Hvis man observerer dem, er de veldig seriøse inni sin egen fantasiverden. Det er ikke tull. Kreativitet kan også være seriøst tull for voksne. Å være seriøs med at nå skal jeg sette meg ned å skrive eller lage seriøst (tull) i noen timer, hver dag, det er en seriøs forpliktelse til seg selv og kreativiteten det. Uansett om det man skaper i selv ikke er så «seriøst».  

Tilgivelse

Denne uka har vært bra og utfordrende. I dag begynner jeg på en ny liten jobb på UiO, det blir spennende. Og i går måtte jeg gå til noen mennesker jeg hadde hatt konflikt med de siste ukene og si beklager og håper vi kan skvære opp, og det gikk så bra. Jeg fikk en beklager tilbake, og vi ble venner igjen. Det var et ønske der fra begge parter om å forsones, og det føltes som 10 kg letta fra skuldrene mine. Mulig vi kunne ha skværa opp før, men det var ikke før i går jeg følte tiden var inne. Og så ble det en annen spontan oppskværing med en venninne senere på dagen, vi fikk endelig prata om noe som vi burde ha prata om for lenge siden. Det føltes også bra, men samtidig lurte jeg på hvorfor vi hadde venta så lenge med å ordne opp. Kanskje fordi uansett hva vi hadde sagt på den tida, så hadde det ikke kunnet løse opp i noe? At tiden måtte hjelpe oss litt. Som jeg har skrevet før er det ikke alle forhold, vennskap og relasjoner som skal leves ut like intenst til enhver tid. Kunsten er å innse når en relasjon skal gå over i noe annet, istedenfor å tvinge det til å være som det alltid har vært. Det kan selvsagt være trist og vondt, men vi er jo alltid i endring, ikke statiske vesener. 

Svelge kameler

Uansett relasjoner som kommer og går, er en ting er sikkert. Livet er for kort til å ha fiender og uvenner. Så godt det går ønsker jeg å legge ting bak meg og skvære opp. Men det er også mange der ute som tviholder på sin hevn eller det de synes de har rett på, og som ikke ønsker å tilgi. De kan jeg ikke tvinge til noe. Men jeg kan gjøre min del av det, som å si unnskyld osv., så må det være en vilje fra begges hold til å tilgi for at man skal kunne skvære opp på ordentlig. Noen ganger må vi svelge noen kameler for å skape fred mellom oss istedenfor å tviholde på hvem som hadde rett og galt. Det kan være vanskelig for egoet, men ganske befriende.

Ukas bok (bøker)

Denne uka har jeg kjøpt disse: Drit i det av Sarah Knight, Kreativitet av Hilde Østby og Kunsten å være kreativ av Julia Cameron. Pluss at jeg har bestilt Skrivekunstens hemmeligheter av Niels Christian Geelmuyden.

Boka som heter Kreativitet – Hernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmerne skal redde verden av Hilde Østby anbefaler jeg virkelig! For meg som har utforsket min egen kreativitet de siste årene, har det vært skikkelig kult å lese forskning og forklaringer på hva som skjer i hjernen og kroppen når man er kreativ, og hvilke metoder som gjør en kreativ. Å bare lese de første kapitlene i boka har gjort at skrivelysten har kommet tilbake for fullt etter en måned med trått føre og tørke. Hver morgen leser jeg noen avsnitt i boka og så blir det skikkelig gøy å skrive etterpå. Østby skriver også om metoder man kan bruke for å la kreativiteten strømme friere, f.eks. yoga og meditasjon, improteater og andre ting. Det er så kult å endelig forstå hvorfor jeg har drevet med alle mulige rare ting opp gjennom, hatt sånn ca 100 jobber i løpet av livet, prøvd alle mulige rare hobbyer og testa ut mye forskjellig. Hun skriver nemlig at de som er kreative som oftest er meget nysgjerrige og ikke redd for å feile.

Særlig avsnittene om hvordan Kristopher Schau opererer med sin kreativitet inspirerte meg MASSE, og det er veldig artig det han sier om at man definitivt IKKE drepe sine darlings. Tvert i mot skal man hylle dem og om mulig, blåse dem opp enda større! 

Schau sier: «Kill your darlings, det er det dummeste jeg har hørt! Hvis det er noe du ikke skal drepe, så er det darlingsene dine!» Så forteller han om en gang han gjorde det motsatte av hva TV-produksjonsselskapet mente han burde gjøre – istedenfor å skrive ut en person av en serie, skrev de et helt program om den personen. Og det ble en suksess. 

«Aldri kill your darlings. Fjern alt annet, hvis du er i tvil! Jeg tror virkelig at det er sånn, at om jeg elsker noe, er det noen andre der ute som også elsker det,» sier Schau (s. 83-86 i boka). 

Når jeg leser om Schau legger jeg merke til at han opererer som en kreativ proff (jf. forrige innlegg jeg skrev om å være amatør eller proff). Han sier: «Jeg bryr meg ikke om hva folk synes eller hvor mange som hører eller ser det jeg gjør.» Og «Det meste av det jeg har gjort, har jeg glemt. Jeg tenker aldri på det etterpå, annet enn som gode historier. Jeg tenker bare på ting jeg skal gjøre. Jeg liker å lage ting, uavhengig av hvor mye publikum jeg får på det. Det gjør meg tilfreds… Og jo mer jeg gjør, jo flere ideer får jeg, virker det som! For det er jo ikke så mye som står på spill, egentlig. Så lenge jeg får betalt husleia mi og har mat på bordet, er det ikke så mye som kan gå galt. Det er ikke så farlig.» 

Bare de avsnittene som står om Schau motiverte meg til å bare prøve ut ideene som faller meg inn uten å tenke så mye. Østbye skriver også masse om vår indre kritiker og hvorfor den faktisk er god å ha, om den blir helt borte fungerer ikke andre ting heller som de skal. Men selvsagt er det greit å hysje den ned i blant og ikke la den overta. Ja, hun skriver masse interessant, du må bare lese boka selv. 

Forskjellen på en amatør og en proff

I boka The War of Art skriver forfatteren Steven Pressfield om forskjellen på å være en proff og en amatørkunstner. Han skriver at en amatør er en som ikke møter opp til kunsten hver dag, men bare av og til, når han/hun føler for det, når inspirasjonen kommer. Amatøren er ikke seriøs med kunsten sin over lengre tid og får ikke betalt for det – og personen ser ikke det komiske i det når hen feiler. Amatøren tør heller ikke å vise kunsten sin til verden, i frykt for å få dårlige tilbakemeldinger. 

En proff derimot:  

– møter opp hver dag

– møter opp uansett

– blir på jobben hele dagen

– er dedikert over lengre tid

– ofrer mye

– får betalt

– overidentifiserer seg ikke med jobben sin

– mestrer teknikken i jobben

– har en humoristisk/laidback tilnærming til jobben

– mottar beundring og/eller kritikk i verden 

“Nothing is as empowering as real-world validation, even if it’s for failure,” Skriver Steven Pressfield i boka og forteller om hvordan han som skilt, barnløs og arbeidsledig 42-åring hadde satsa alt på det som han trodde skulle bli sitt store gjennombrudd. Han og en kamerat hadde satset alle penger på å lage film, for straks å oppleve at filmen deres ble en total flopp. Pressfield forteller at han var totalt knust, men vennen hans fikk han ut av lidelsen ved å spørre ham: «Skal du slutte å skrive nå da?» «Selvfølgelig ikke,» svarte Pressfield. «Da bør du være glad, du er akkurat der du ønsker å være. Dette er prisen å betale for å være på arenaen og ikke på sidelinja. Slutt å klag og vær takknemlig,» sa vennen hans. Det var da Pressfield oppdaget at han var blitt proff: «That was when I realized I had become a pro. I had not yet had a success. But I had had a real failure.” 

Denne historien synes jeg var skikkelig kul! Og den snakka til meg fordi for noen år siden fikk jeg bokstipend til å skrive BOKA jeg trodde skulle bli BOKA med store bokstaver. En bok jeg trodde skulle bli en suksess og bestselger og gi berømmelse og ære. Men sånn ble det ikke, verken prosjektet ble slik jeg hadde sett for meg eller resultatet. Ingen forlag ville ha boka og vi har nå bestemt oss for å gi den ut som en e-bok. Det er kjipt og dritt, men likt som Pressfield vet jeg selvsagt at jeg ikke skal slutte å skrive. Jeg har jo så vidt begynt. Jeg skriver hver dag. Og jeg sender inn ting jeg har skrevet ulike steder. Og får både JA og betalt, og andre ganger NEI og tilbakemelding på at det ikke er godt nok. Jeg har masse mer på hjertet. Så da er det vel bare å fortsette, sånn er gamet. 

Å møte opp til kunsten sin hver dag handler om å stille opp for seg selv og å ta seg selv seriøst. Ikke la distraksjoner, folk og fristelser gjøre at man glemmer hva hjertet mest av alt vil gjøre. Det handler om å stille opp for det som er en sant i en selv og sørge for at det kommer ut til verden. Kreativitet helbreder en selv og andre. 

Hva er kreativitet?

Julia Cameron har inspirert meg mye i skriving og kreativ tenkning. Nå kommer hun med en ny bok som heter «The Listening Path.»

Det er mange måter å være kreativ på

Å snekre, bygge, mekke, 

starte business, 

eller

bake, synge, dekorere, 

designe, skrive, lage

lage et kurs

lære bort noe på en kreativ måte

veilede noen… 

Alle er kreative på sin måte

Det gjelder å få tilgang til de formene der man best kan uttrykke sin kreativitet

Jeg tror kreativitet handler mye om å stoppe opp og lytte

Og tørre

Tørre å prøve ut ting som detter ned i hodet

Som «faller en inn»

Uansett hvor merkelig det høres ut

Bare prøve det.

Og også det å

Gidde å prøve det ut.

Gidde å ta seg bryet med å sette papiret ned på pennen, 

Gidde å starte på prosjektet.

Det krever litt av oss, 

Men som Julia Cameron skriver er det mye mer smertefullt å la være

Enn å gjøre det.

Kreativitet for meg er å flyte i den kreative bobla

Ikke tenke

Bare gjøre

Bare gjøre som ideene sier

Ideene som kommer

Fra et sted jeg ikke vet hvor er

Det er i hvert fall ikke fra intellektet

Ikke helt fra magen heller

Men fra noe annet,

Fra en kreativ kilde

Som jeg ikke alltid vet helt hvordan jeg får tilgang til

Noen ganger har jeg lett tilgang

Andre ganger ikke.

Ideene flyter rundt i universet

Og banker på hos de som er klare

Om du ikke er klar

Eller ikke hører etter

Går ideen videre til noen andre.

Det er ved flere anledninger bevist at to mennesker på hver sin side av kloden

Har fått samme idé og utarbeidet samme verk

Uten at de noen gang har møtt hverandre eller prata sammen.

To forskere eller to forfattere for eksempel, som har skrevet helt samme verk på samme tid.

Fascinerende! 

Elisabeth Gilbert skriver i Big Magic om hvordan hun en gang fikk en bokidé, 

Og begynte å skrive på den, men så hadde hun ikke tid til å fullføre

Og noen år senere møtte hun en forfatter som hadde skrevet akkurat den samme boka

Og fått gitt den ut.


Jeg har opplevd det selv

For noen år siden fikk jeg en bokidé

Ideen fikk jeg en gang i 2018 da jeg satt og mediterte

Den bare datt inn i hodet mitt.

«Det falt meg inn» er et norsk uttrykk for slikt.

Jeg var godt i gang med å skrive boka

Men ting gikk litt treigt…

Midt i prosjektet hadde noen andre gitt ut akkurat samme boka!

Det var pussig. 

Jeg ble litt sint først, 

Men så leste jeg om dette i Big Magic og det ga mening. 

Meditasjon eller å stilne hjernen på en eller annen måte

kan være et godt verktøy for å fange opp ideene

Da er hjernen stille, tankene ikke så mange, og det er rom og plass

Til å motta dem. 

De beste ideene kommer ikke fra intellektet

De kommer fra stillheten.

I det siste har jeg hatt mye kaos i hjernen

Ikke nok stillhet

Til å motta ideer.

Jeg undrer meg om ideene alltid er der, 

Og når jeg ikke har tilgang til dem, 

At det er fordi jeg ikke hører?

Eller om de lar meg være i fred fordi de ser jeg har mye annet å styre med.

Og venter til jeg er klar.

Det er lett å bli stressa

Når jeg ikke hører noen ideer på en stund

Men jeg har heldigvis flere ting jeg kan drive med

Som er kreativt

Ikke bare skriving

Men også trekkspill

Danse

Lage videoer

Bake, lage mat

Ommøblere, pynte, dekorere

Tegne

Kle meg ut
Synge

Hva er vitsen med å gjøre alle disse forskjellige kreative tingene?

Det er å ha det gøy, tror jeg.

Det er meningen med livet, tror jeg.

Som sønnen til en venninne av meg hadde sagt til henne da han var 4 år.

Mamma, nå vet jeg meningen med livet!

Ja, vel?

Meningen med livet er å ha det gøy!

Og det er vel i kreativitet, lek og flyt at det er gøyest å leve?
Jeg tror det.

I det siste har jeg fått kreative venner

Gjennom The Artist’s way gruppa på Facebook

Vi skriver til hverandre hver dag 

Og spør om vi har skrevet 3 morgensider

Om vi har vært på kunsterdate denne uka

Det hjelper å ha et kreativt nettverk

Som vil det samme som deg

Som gjør det samme som deg

Som bryr seg om at du er kreativ

Mensen og naturlige rytmer

Bilde hentet fra https://smartwatermagazine.com/blogs/sara-sanchez-lopez/its-called-menstruation

I dag begynte denne teksten slik…

Jeg føler jeg ikke har noe å skrive

Det er trått

Kanskje jeg kan skrive en dårlig vits.

En dårlig vits

Hva er en Dum Le? 

Det er en kineser som er teit når han ler

(Dumle)

Dum Le
Dumle

Våren

Så begynte jeg å skrive om våren.. At våren gjør meg stressa fordi jeg tror jeg må gjøre så mye plutselig. Lyset kommer tilbake, energien kommer mer tilbake, og plutselig skal alt skje på en gang, tror hjernen min.

Og så er ikke kroppen klar for det. For jeg vil ikke ennå. Vil ikke ut å gjøre masse greier, jeg er fortsatt i vinter-modus. Må ta det litt rolig, steg for steg. 

I helga var jeg hos en venninne på Finnskogen. Hun sa til meg at hun også hadde litt «vårangst», men når hun sa det til andre, skjønte de ikke hva hun mente og sa «det er jo så deilig med lys.» Da sa jeg: «Jeg har det på akkurat samme måte!» Våren er fæl.

Den er jo fin også, etterhvert, men i starten er det fælt.

Skogsbad

Det viktigste jeg gjør om dagen er å ta skogsbad. Ikke sånn som jeg har gjort før, gå tur i skogen og være alle andre steder i hodet. Nei, jeg har lært at skogsbad handler om å være med naturen og i naturen. Tilstede med den. Ikke i tankene, ikke på mobilen, ikke prate, ikke trene. Skogsbad behøver ikke å være akkurat i skogen, det kan være å bade i vann eller bade i snø. Men, det viktigste er å bare være tilstede med naturen, sitte inntil et tre f.eks., ha en intensjon om å åpne seg opp for å lære av treet, og å åpne seg opp for å lære av naturens rytmer. Bare sitte der, uten agenda eller mål, og ta i mot det som kommer. Ikke meditere eller planlegge, ikke ha med klokke eller forsøke å stresse med det, men gjøre det med god tid, ro og fred. Bare være. 

Jeg tar skogsbad for å lære av naturen om naturlige rytmer. Dagens samfunn er ikke så opptatt av naturlige rytmer. Og det er det mange som blir slitne av. Det forventes at man skal prestere på samme måte hver dag, gjøre det samme hver dag, jobbe på samme måte hver dag, være den samme hver dag. Det skal være sommer og YANG hele tida, vi skal være aktive og sosiale hele tida. Vi tar ikke så mye hensyn til verken årstidsykluser, månedssykluser, ukessykluser, døgnsykluser eller måne-sykluser. Det er veldig rart, for hvis vi ser på naturen, varierer den og endrer seg hele tida. Sola står opp og går ned til ulike tidspunkt nesten hver dag. Hvorfor har vi fått det for oss at vi skal være statiske og funksjonelle maskiner som skal gjøre det samme hele tida, hver dag? 

Her er en artikkel om skogsbad:

Kvinner merker særlig de ulike rytmene veldig tydelig i kroppen vår i løpet av en måned. Livet mitt ble helt annerledes da jeg begynte å leve med menstruasjonssyklusen istedenfor at det ble helt tilfeldig. Jeg leste to veldig bra bøker, Period Power og Women Code. Anbefales. De skriver om hvordan hormonene endres i løpet av syklusen og forklarer hvordan humør og energinivå, kropp og sinn forandrer seg. Mange beskriver kvinnesyklusen som fire årstider, og det synes jeg er en god beskrivelse. Akkurat når de ulike årstidene inntreffer, varierer. 

For min del kaller jeg det for «vinter» under menstruasjon, da blir jeg veldig intuitiv, slapp, sliten, tankefull og har mest lyst til å være alene, i hvert fall de første dagene. Det er tiden for å gi slipp på det man ikke trenger lenger, og å sette intensjon for måneden som kommer. Uka etter kommer «våren», og jeg får litt mer energi og mange nye ideer, men jeg får ikke lyst til å sette alt ut til live med en gang, det må gå gradvis. Cirka to uker etter menstruasjon er det eggløsning som er den beste dagen i måneden, da er alt fantastisk og jeg føler meg som en verdensmester som kan klare alt. Eggløsningen er starten på «sommeren», da har jeg masse energi, er mer sosial og aktiv. Så kommer «høsten» med PMS, og i denne uka får jeg ofte negative tanker om meg selv og synes ofte jeg er verdens teiteste person. Før skjønte jeg ikke hvorfor jeg noen ganger hadde det bra i løpet av måneden, og andre ganger at jeg ikke ville leve mer – men nå, når det er «høst» og de tankene kommer, vet jeg hvorfor de tankene er der, og jeg vet at det går over og at det endres. Så er det «vinter» igjen og det er tid for refleksjon og å gi slipp. Og ikke minst hvile. Når jeg har kramper, hodepine og blør, er det ganske naturlig at jeg ikke skal hive i meg paracet og presse meg til å gå på jobb. Dessverre er samfunnet lagt opp til at mange MÅ det. Men, vi har også noen arbeidsplasser som har innført «mensen-fravær» som de ansatte kan ta ut utenom de vanlige sykedagene. Det synes jeg alle arbeidsplasser burde hatt, for noen har det så vondt at de ikke greier å stå oppreist en gang. Aller mest bør man ha det fordi de fleste trenger en dag eller to på å slappe av når de blør. Om du tar variasjonen i syklusen på alvor og hviler når du skal hvile og er aktiv når du skal være aktiv, vil du ha mer energi tilgjengelig når du trenger den. Om man kjører på likt hele tida, får man mindre energi. Det samme gjelder alle mennesker i løpet av året, måneden og ukene. Om du jobber hver dag, og aldri tar pause, vil energien brukes opp til slutt og du vil kollapse og bli utbrent. Om du bringer vinteren inn i hverdagen og i helgene, altså hvile og pauser, får du mer energi når du trenger den. 

Det er mye mer jeg kunne skrevet om dette temaet, som jeg synes er superinteressant. Her er noen lenker til videoer og artikler som forklarer mer:

Kaffe

I dag morges

Skulle jeg lage meg kaffe

Det var mørkt

Jeg fant en skje

Og stakk den ned i smøret

Og puttet skjeen med smør i kaffen

Etterpå oppdaget jeg 

At det var tomatpure på skjeen

Så i dag ble det kaffe

Med smør og tomat

Mange synes kaffe med smør er rart

Hvis du synes det er rart, 

prøv kaffe med tomat