Ikke sitt inne når alt håp er ute

I dag måtte jeg spørre bøkene mine om råd om kreativitet. Den siste tida har jeg vært rastløs og ikke visst hvilken retning jeg skal ta videre. Samtidig er det mange ting som skjer og mye som må gjøres. Det hele føles en smule overveldende og jeg klarer ikke å finne roen.

Så kom jeg på at jeg kunne spørre bøkene om hjelp.

Jeg tok ut noen bøker fra hylla som snakket til meg der og da. Jeg bladde opp på en tilfeldig side og leste et avsnitt. Her er det de sa:

Are you born a writer? Were you put on earth to be a painter, a scientist, an apostle of peace? In the end the question can only be answered by action. Do it or don’t do it. It may help to think of it this way. I f you were meant to cure cancer or write a symphony or crack cold fusion and you don’t do it, you not only hurt yourself, even destroy yourself. You hurt your children. You hurt me. You hurt the planet. You shame the angels who watch over you and you spite the Almighty, who created you and only you with your unique gifts, for the sole purpose of nudging the human race one millimeter farther along its path back to God. Creative work is not a selfish act or a bid for attention on the part of the actor. It’s a gift to the world and every being in it. Don’t cheat us of your contribution. Give us what you’ve got.

— Steven Pressfield, The War of Art

Når alt går i stå, må du ut å gå.

You are doing well. Your patience will be rewarded. There is no need for anxiety. You are on track and steady. Do not despair. There is no need for you to worry. Ask me for guidance and inspiration. I will lead you. You will find a voice, and it will be firm and steady. You do not need to fret. You can write, and write well. Open your heart for guidance and allow yourself to be led.

— Julia Cameron, The listening path

Creativity requires faith. Faith requires that we relinquish control. This is frightening, and we resist it. Our resistance to our creativity is a form of self-destruction. We throw up roadblocks on our own path. Why do we do this? In order to maintain an illusion of control. Depression, like anger and anxiety, is resistance, and it creates dis-ease. This manifests itself as sluggishness, confusion, «I don’t know…» The truth is that we do know and we know that we know. Each of us has an inner dream that we can unfold if we will just have the courage to admit what it is.

-Julia Cameron, The Artist’s way

Learn to write about the ordinary. Give homage to old coffee cups, sparrows, city buses, thin ham sandwiches. Make a list of everything ordinary you can think of.

– Writing down the bones, Natalie Goldberg
bokglassverandaskinnstoldørputelampebilde
trebillysteppegulvgardinbladskjul
PCfingerhøyttalerkortbildehundeskålflyasfalt
(min liste)

Vendepunktet behøver ikke å innebære at propellen stopper eller revolveren legges bort. I mange revyer legger man med vilje inn et alvorlig nummer blant alle de morsomme. Det markerer på sin måte et vendepunkt. Samtidig som alvoret henter kraft fra humoren det er omgitt av.

– Skrivekunstens hemmeligheter, Niels Christian Geelmuyden

– Du har dine eigne historier. Du kan uttrykke dei i din eigen stil, med dine eigne rørsler.

– Om å skrive, Patti Smith

Little one, you are confused, you don’t know which path to take. Turn to us for guidance. Ask to be led. As you seek our direction, you enable us to steer you. Once again, take pen in hand and write out our advice. Our guidance is wise and clear. The still, small voice speaks to you quietly, but you can hear it. Listen and you will be led.

– Julia Cameron, Life lessons

Let it come and go!

The most important thing to understand about eudaimonia, though – about that exhilarating encounter between a human being and divine creative inspiration – is that you cannot expect it to be there for you all the time. It will come and go, and you must let it come and go. I know this personally, because my genius, wherever it comes from, does not keep regular hours. It doesn’t work human time and he certainly doesn’t arrange his schedule around my convenience.

Suddenly – woosh! Inspiration arrives, out of the clear blue sky.

And then – woosh! it is gone again.»

– Big Magic, Elizabeth Gilbert

Practice productive procrastination!

It’s the side projects that really take off. By side projects I mean the stuff that you thought was just messing around. Stuff that’s just play. That’s actually the good stuff. That’s when magic happens.

I think it’s good to have a lot of projects going on at once so you can bounce between them. When you get sick of one project, move over to another, and when you’re sick of that one, move back to the project you left. Practice productive procrastination.

Take time to be bored. One time I heard a coworker say, «When I get busy, I get stupid.» Ain’t that the truth. Creative people need time to just sit around and do nothing. I get some of my best ideas when I’m bored, which is why I never take my shirts to the cleaners. I love ironing my shirts – it’s so boring. I almost always get good ideas. If you’re out of ideas, wash the dishes. Take a really long walk. Stare at a spot on the wall for as long as you can. As the artist Maira Kalman says «Avoiding work is the way to focus my mind.»

Take time to mess around. Get lost. Wander. You never know where it’s going to lead you.

– Steal like an artist, Austin Kleon

Kloke ord.

Så, nå er alt mye klarere og jeg er mye roligere. Enkelt, ikke sant?

God søndag.

Hvordan lytte til hjertet?

Dette året startet kaldt med at jeg og en kamerat campet ute på Jeløya i minusgrader. Jeg sov i telt med Honey og Babe som varmet meg, og min venn sov under åpen himmel ved siden av bålet. På kvelden snakket vi om hva vi ønsket å få ut av året. 

Camping i minusgrader

Da det var min tur sa jeg «følge hjertet» med oppgitthet i stemmen. Det lo vi godt av, måten jeg sa det på, akkurat som om det er en byrde å følge hjertet. Men det er det faktisk noen ganger! For hodet kan være så innmari påståelig og sterkt og har sine slue måter å overbevise om at vi heller burde lytte til det. Og særlig kan det bli kverulerende når vi begynner å lytte mer til hjertet. Da virker det som om hodet kjemper med nebb og klør som aldri før. 

Så hvordan har det gått dette året, å lytte til hjertet? Det har ikke vært lett. Flere ganger har jeg lytta mer til egoet og hodet, og i ettertid har jeg måttet trekke meg fra avgjørelsen, eller det endte på en kjip måte fordi det ikke var det jeg (hjertet) egentlig ville. Jeg ble f.eks. med på to kurs (med samme kursholder) som egoet veldig gjerne ville være med på NÅ fordi egoet ville ha fortgang i ting, men som ikke var riktig tidspunkt å gjøre det på. Etter det hadde gått litt tid innså jeg det og måtte melde meg av begge kursene. Den andre gangen var det ganske flaut å si igjen at «jeg melder meg av igjen, jeg». 

Little one, trust your intuition. Ask for guidance and then pay close attention to the hunches that emerge. The still, small voice speaks to you often as intuition. It is the «funny feeling» that leads you down one path and not another. It is the subtle sense of «knowing» the right next action. You will intuitively know the answer to what used to baffle you. As you practice it, your intuition gradually becomes a working part of the mind. You will come to rely on it.

Julia Cameron, life lessons, 102.

Den største lærdommen i dette temaet var imidlertid da jeg lette etter sted å bo før sommeren. I ettertid ser jeg at rådet jeg fikk av min veileder om å bo hjemme til jeg finner et sted jeg virkelig liker, faktisk ikke var så dumt. Men sta som jeg er skulle jeg absolutt absolutt absolutt ikke flytte hjem igjen, antakeligvis på grunn av skam og diverse. Og det førte til en del kaos. Fordi jeg på død og liv ikke ville flytte hjem igjen, og jeg heller ikke lytta til hjertet oppi det hele, sa jeg ja til et sted jeg egentlig ikke ønsket å bo. Det gikk så langt som at jeg flyttet alle tingene mine dit og jeg hadde til og med bestilt hundegård og satt i gang masse folk og greier.

Et par uker før jeg skulle flytte fikk jeg vite at jeg kunne fortsette å leie der jeg allerede bor i Oslo. Huset skal rives og det skal bygges nye hus, men det tar litt tid å få tillatelser og så videre. I mellomtiden kan jeg leie av utbyggerne. Da jeg fikk vite at det var en mulighet sa hodet «Nei, nå har du bestemt at du skal flytte dit, og da må du gjøre det.» Jeg ignorerte stemmen som prøvde å hviske fra hjertet at det beste var å bli boende. Og så, tre dager før innflytting begynner stemmen å rope så høyt at jeg ikke kunne ignorere den lenger. Den vekket meg om natta og sa «Hør her! Nå blir du boende her, ok?!?!?! Du skal ikke flytte dit.» 

Jeg forstod alvoret og tok den kjipe avgjørelsen om å reversere hele flytteprosjektet. De neste ukene gikk med på å flytte tilbake alle tingene, avbestille hundegård og ordne alt det praktiske med kontrakter. 

Det hjertet vil er ikke logisk. Det gir ikke alltid den sikkerheten som hodet vil ha. Jeg vet ikke hvor lenge jeg får bo der før huset skal rives, det er ikke sikkert og så videre, men det er det hjertet vil. Et engelsk uttrykk heter at «The heart wants what it wants.»  

I ettertid ser jeg også at det var ulik energi i de to avgjørelsene. Da jeg så for meg å bli boende, fikk jeg masse energi og glede. Da jeg så for meg det andre, ble jeg uenergisk og trist. Noen ganger kan det være så enkelt som det. 

Så hva er lærdommen i dette? Jeg har to valg, enten å piske meg selv for at jeg gjorde det på måten jeg gjorde, og si «se på alt kaoset du har skapt og så dum du har vært!». Eller jeg kan feire at jeg lyttet på hjertet til slutt og at jeg har lært noe. 

For meninga er ikke å unngå å gjøre feil, det er å lære og reflektere over feilene jeg har gjort slik at jeg får innsikt og kunnskap og kan anvende den kunnskapen når en liknende situasjon dukker opp igjen. Det er da jeg har klart det. 

Og det klarte jeg faktisk. Noen uker senere vurderte jeg å få inn en leietaker fordi jeg visste ikke om jeg ville klare å betale leia alene. Jeg hadde noen visninger og vurderte det fram og tilbake og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. 

Plutselig får jeg øye på boka «The Listening Path» av Julia Cameron i bokhylla mi og visste at jeg måtte lese i den. Jeg bladde opp i kapittelet om hvordan lytte til sitt høyere selv. Der skriver Cameron om å lytte til den stille, lille stemmen som hvisker svakt og mildt til oss. 

Little one, learn to discern the voices you hear within. Our voice is always calm; our advice is wise and simple. Learn to discard the voices that are strident. Harsh, hurried and pushy advice does not come from us. Take the time to listen carefully. Which voice is speaking?

Julia Cameron, Life lessons, 103.

Måten vi kan lytte er f.eks. å skrive ned et spørsmål i dagboka, «hva skal jeg gjøre med X?» og så skrive ned svaret vi får. Svaret kan være overraskende, det er ofte enklere og mer direkte enn det vi vanligvis tenker. 

Å kunne lytte krever selvsagt litt ro og stillhet i knotten. Det nytter ikke å prøve å lytte hvis hodet er fullt av kaos og støy. 

I boka skriver Cameron om da hun brukte denne metoden i forbindelse med flytting og nytt bosted. Hun spurte, «hva med huset?» og fikk til svar at «the house is yours, you can afford it.»

Cameron skriver at når vi lytter på denne måten blir vi noen ganger ledet til å ta et skånsomt valg, og noen ganger blir vi ledet til å ikke gjøre noe i det hele tatt. Hun pleier selv å stille seg selv et knippe spørsmål i situasjoner der hun trenger svar. Spørsmålene er enkle, men svarene som kommer er ofte dype. De lyder:

  1. Hva må jeg vite?
  2. Hva må jeg akseptere?
  3. Hva bør jeg prøve?
  4. Hva må jeg sørge over?
  5. Hva bør jeg feire?

Jeg gjorde denne øvelsen på spørsmålet om leietaker og fikk følgende svar:

  1. Hva må jeg vite? At jeg har råd til leia
  2. Hva må jeg akseptere? At jeg ikke skal bo med noen nå
  3. Hva bør jeg prøve? Å finne ro alene
  4. Hva må jeg sørge over? At den personen jeg likte så godt ikke skal bo her
  5. Hva bør jeg feire? At jeg lytter til hjertet

Så da var saken klar, og jeg var glad for å komme fram til denne avgjørelsen via hjertet. Det føltes bra å kunne stole på meg selv, det er som om jeg av og til glemmer at jeg er klokere enn jeg tror. 

Etter at jeg hadde tatt dette valget, ble dagen helt merkelig bra. Alt ordna seg, ting som hadde stått stille i månedsvis løste seg plutselig og alt bare falt i hendene på meg. Det var artig å bevitne. Da tenkte jeg, det er ikke så dumt dette med å følge hjertet, selv om egoet så gjerne vil andre ting. Det gjør nesten vondt å gi slipp på det av og til også. Det er fordi jeg VIL VIL VIL VIL så sterkt at ting skal bli på den måten jeg VIL.

For noen dager siden benyttet jeg meg på nytt av denne teknikken, jeg hadde planer om å dra og bade, men noe i meg sa at jeg måtte bli hjemme og lage runestaven som jeg skulle bruke på seminaret i helga. Jeg hadde tenkt til å droppe å lage den fordi jeg var så sliten, sa egoet. Jeg merket en uro i meg før jeg skulle dra på badeland og skrev ned i dagboka «hva bør jeg gjøre?» og fikk svar «ikke dra på badeland, bli her og gjør det du skal.» Det var mye motstand, jeg hadde ikke verktøyene jeg trengte, og sa flere ganger at nei, det går ikke, bla bla bla. Men, bare jeg ga det litt tid så fant jeg det jeg trengte og vipps så hadde jeg laget runestaven. Etter det føltes alt mye bedre og sola tittet fram utenfor vinduet. Det var en liten ting, men det er ikke dumt å begynne med å øve seg på de små tingene for å lytte til hjertet.

Et stressa hode = uklart språk

Jeg forsøker å skrive en artikkel som skal publiseres om noen uker. Det er ubehagelig å skrive nå fordi kroppen er så stressa og det er så mye praktisk jeg må ordne som ikke er i orden. Da greier jeg ikke helt å slappe av, jeg er rastløs, sjekker mobil og Facebook konstant, akkurat som om jeg venter på at noe kjipt skal skje. Er med andre ord mer i sympatikus enn i parasympatikus.

Når hodet er stressa greier det ikke å tenke klart, og dermed ikke skrive klart. Tankene fyker hit og dit, setningene blir krøkkete og avsnittene usammenhengende. Men jeg kan ikke vente heller, jeg har en deadline!

Så hva gjør jeg? Jeg setter på klokka på 10 minutter og lurer meg selv til å skrive i 10 minutter. 

Den indre kritikeren er der, den synes alt jeg skriver er håpløst, men jeg kommer i hvert fall i gang. Etter jeg har skrevet i fem minutter har jeg heller lyst til å skrive blogginnlegg om hvor vanskelig det er å skrive i dag. Kanskje jeg heller skal ta meg en tur i skogen før jeg begynner å skrive? Roe ned kroppen, løpe det ut?

Ok, jeg prøver fem minutter til, må bare få disse tankene ut først om hvor lite gøy det er å skrive med mark i rompa. Jeg vil ikke sitte, jeg vil ut og løpe, bruke meg selv, få ut energien.

Ok, jeg gjør en avtale med meg selv. Jeg skal skrive i 10 minutter, danse eller hoppe i 10 minutter, så skrive i 10 minutter og så gå ut og løpe i 30 minutter. På den måten blir jeg kanskje ferdig med artikkelen i dag?

Greia er.. jeg vil ikke skrive en dårlig, uinspirert artikkel. Og akkurat nå er jeg ikke inspirert, hodet mitt er fylt med alt som må fikses og gjøres. Setningene blir deretter, de blir forsøkt presset ut fordi de må ut, det er ikke så mye glede der. Og det blir ikke noe gøy å lese noe sånt heller. Æsj.

Om jeg hadde meditert i noen dager, vært i naturen, kanskje på fjellet, kommet meg litt bort fra alt, kanskje hodet kunne få tømt seg og tankene blitt klarere.

Jeg elsker å skrive når det er klar bane i hodet, når jeg får aha-opplevelser og det er logikk i strukturen som utfolder seg. Nå er alt bare en smørje.

Bilde tatt for noen dager siden, hadde ikke greid å sitte sånn i dag.

Så kommer jeg på at jeg ikke kan kreve at det alltid skal være digg å skrive. Noen ganger er det bare kaos og det gjør nesten vondt å skrive fordi det er så mye motstand.

Jeg vil selvsagt prøve så godt jeg kan å være mest mulig klar i toppen til å skrive, i roen, i flyten.. Og ha det gøy. Jeg vil at det skal være behagelig, digg og gøy å skrive.

Jeg vil at livet også skal være sånn, behagelig, digg og gøy. Men det vet jeg jo at er nokså urealistisk. Kanskje jeg bare skal legge fra meg forventninger til hvordan skrivinga bør og skal være og har vært før og bare akseptere at nå er det sånn… Og utforske hvordan det er. Uten å si at det er bra eller dårlig. En slags skrivende meditasjonsøvelse. 

Fun fact: I fjor tok jeg bilde på rettsfakultetet til en kronikk. Kronikken handlet om en drøm om klart språk. Forrige uke var jeg på rettsfakultetet på møte fordi jeg og en medstudent skal holde skriveverksted i klarspråk for juss- og informatikkstudenter der i høst. Drømmen begynner å bli virkelighet.

Tidligere har jeg skrevet om hvordan andre blir stressa av å lese og høre på uklar kommunikasjon og uklart språk (i Aftenposten, NRK og Språknytt). At uklart språk trigger vårt sympatiske nervesystem. Kan det være slik at uklart språk trigger stress i oss fordi den som har skrevet det også er stressa? At vi plukker opp stresset som ligger bak ordene? 

Jeg sier ikke at uklart språk kun skyldes stress. Det handler om en ubevisst tilnærming til språket. Det kan være at man skriver uklart fordi det ligger i arbeidsplassens/organisasjonens kultur og forventninger. Det kan også være at man mangler interesse og kunnskap om hvorfor klart språk er viktig. Det kan være at man mangler språklig bevissthet.

Dette finner jeg nok ikke ut av nå mens jeg egentlig skal skrive noe annet, men hvordan uklart språk og stress henger sammen, er definitivt noe jeg må utforske videre. Snart. Når tiden er inne. 

Huset

Et gammelt hus

Det lukter rart,

Det er umoderne,

det har sjel

Skogen står utenfor

Mange venner

Mange trær

I hagen står et gammelt grantre

Vist, høyt, majestetisk.

Dyrene sover alltid under det treet

Det gamle huset skal snart bort

Og syv nye hus skal bygges 

Sjela skal fjernes

Og penger skal tjenes

3 DIKT

På «Ord i Øret» i Grønnlands-parken

DIKT

Hvorfor skal jeg skrive dikt? 

Jeg burde heller gjøre noe produktivt.

Som å jobbe, tjene penger, bli berømt eller i det minste bli noen.

GRØNNSÅPE I OPPVASKMASKIN

En natt drømmer jeg at jeg heller grønnsåpe i oppvaskmaskinen, setter den på, og det skummer utover hele kjøkkengulvet.

Så våkner jeg og heller grønnsåpe i oppvaskmaskinen, setter den på, og så skummer det utover hele kjøkkengulvet.

PÅ TUR

Jeg går tur med en venn.

Etter en time begynner han å irritere meg.

Ikke med en gang

Men ca. etter en time.

Det er måten han prater på

på bergensdialekt med en negativ undertone.

Og det han sier kunne like gjerne vært usagt

Når vi bader fortsetter han å prate

og jeg har lyst til å si hold kjeft,

sånn at jeg kan nyte naturen i fred.

Men istedenfor sier jeg ja og mhm med et snev av irritasjon, i håp om at han skal ta hintet og være stille.

På vei hjem spør han hvorfor jeg ikke har tatt kontakt det siste året og spør om jeg egentlig vil være venner.

Jeg sier at jo, selvsagt vil jeg være venner. 

Hei igjen, verden

Nå begynner jeg å bli klar for å komme tilbake til verden igjen etter å ha tatt en lang pause fra «livet» og jeg ønsker å fortelle min erfaring fordi du kanskje kjenner deg igjen, eller kjenner noen som går gjennom noe liknende.  

I 2018 begynte jeg å kjenne på at det som jeg drev med, ikke fungerte lenger. Jeg gjorde masse ting, jobbet og var aktiv, men få ting ga meg varig glede. Det kunne gi meg glede i øyeblikket, men at jeg alltid følte på en underliggende tomhet. Energien begynte å renne ut. 

Det var da jeg bestemte meg for å flytte ut av byen og flytte hjem til mor for en periode fordi jeg ikke orket å jobbe eller fortsette som før. Jeg orka ikke å treffe så mange mennesker, jeg sa fra til de venner og familie at jeg trengte en pause, og var ganske mye alene i skogen og på fjellet med hunder. 

Telting ved Grimsdalshytta

Tidligere hadde jeg vært avhengig av å gjøre ting konstant og å være med andre folk hele tiden. Jeg likte ikke å være alene, men etterhvert som jeg nå begynte med det, la jeg merke til at det faktisk var ganske deilig. Og helt nødvendig for meg i den perioden. 

Jeg begynte med ukentlig livsveiledning i 2019 og gikk på kurs i sjamanisme, reiki og healing. Jeg lærte også om søvn, kosthold og ernæring. Jeg begynte også med The Artist’s way for å utforske min kreative side, jeg leste Eckhart Tolle for å få støtte på min åndelige vei og jeg leste om kvinnesyklusen i bøkene The Period Power og Women Code for å forstå mine naturlige rytmer bedre. Jeg ba mye om å få hjelp til å komme nærmere meg selv. 

Her har jeg vært mye de siste årene, i et småbruk på Hundorp nærme Venabygdsfjellet.

I 2020 begynte jeg med livsveiledning med Pål-Esben Wanvig, og det er vel etter det at energien har begynt å komme ordentlig tilbake og jeg begynner å føle meg mer og mer som meg selv igjen. Men det har tatt tid, og har vært skikkelig kjipt og dritt i perioder, særlig det å ikke vite hvor lang tid det ville ta før jeg ville bli bedre. Og ikke minst dritt fordi jeg hadde mye angst og var deprimert i perioder. Angsten kom særlig i større grupper og i sosiale situasjoner, og da føltes det ut som om jeg ikke var tilstede, men var ute og svevde et eller annet sted. Det var veldig ubehagelig. 

Pål-Esben sa alltid at jeg måtte være tålmodig og at vi skulle gjøre ting i riktig rekkefølge og ikke forhastet. For meg som liker å fikse ting kjapt, var det kjipt at det gikk så treigt. Men samtidig forstod jeg ganske fort at denne prosessen kunne jeg ikke fikse kjapt eller forhaste, og det var veldig frustrerende. 

Mine beste venner og familie de siste årene

Det har heller ikke vært lett at familie og venner har vært utålmodige og ikke har skjønt greia, og prøvd å komme med alle slags råd. «Du kan gjøre sånn eller sånn, søke på den eller den jobben, gjøre det eller det…» Det er hyggelig at folk vil hjelpe, men noen ganger tror jeg det er bedre å hjelpe ved å lytte eller å være undrende. Og de fleste gir ofte råd ut i fra sine egne erfaringer eller virkelighetsoppfatning, som ikke har så mye med meg eller min situasjon å gjøre. 

Det er først de siste månedene at jeg har begynt å få lyst og energi til å jobbe og å treffe folk igjen. Jeg forstår at det kan virke egoistisk og selvopptatt å ta seg en slik pause fra livet og å leve på andre når man tross alt ser helt lik ut som før på utsiden. For jeg har måttet få en del hjelp økonomisk fra familie og bekjente fordi jeg ikke fikk noe fra NAV før de siste månedene. Og det har ikke vært kult å be om økonomisk hjelp, men helt nødvendig. Hvis jeg ikke hadde tatt denne pausen, og presset meg til å fortsette, hadde jeg kanskje blitt enda dårligere og det ville tatt ennå lenger tid før jeg kunne «komme tilbake til livet.»  

Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg måtte ta denne pausen fra livet, men det hadde vel noe med at jeg levde så langt unna sjelens vei og det jeg egentlig er ment til å gjøre og synes er gøy og meningsfylt i livet. Jeg bare gjorde ting på autopilot eller av plikt og kjente kanskje ikke meg selv så godt. 

Det er som om jeg fikk 50-års-krisa da jeg var 30 år. Jeg fikk meg til og med MC-lappen, haha! 

50-årskrisa kom tidlig 🙂

Jeg husker at psykiateren ba meg sette opp et regnskap over ting og folk som ga meg glede i løpet av en uke, da ble det veldig tydelig hvor mye jeg gjorde som jeg synes var gøy/meningsfylt og hvor mye jeg gjorde som jeg synes var kjedelig. Oppgaven ble deretter å gå etter de gode følelsene. 

Kanskje noen kjenner seg igjen. Mange har alt som verden ser på som suksess, men føler seg tomme og meningsløse på innsiden. For verden verdsetter at man er en funksjonell maskin som fungerer og produserer, og vi trenger å fungere til en viss grad til å betale regninger. Men vi er og trenger så mye mer enn det. Vi trenger å føle tilhørighet, glede og mening på alle plan, åndelig, fysisk og psykisk. Og særlig nå som vi har alt vi trenger og mye mer enn det, trenger vi mer visdom, stillhet og mening, ikke mer ting eller distraksjoner for å flykte fra tomheten og ubehaget i oss. Penger og det materielle har blitt en slags religion og det ultimate mål, men det er jo ikke noe hold i det. 

Noen ganger trenger folk å trekke seg tilbake en stund, og det må ikke tas personlig. Jeg tror det er best å la folk få være i sin prosess og la dem få den tiden de trenger, og heller prøve å støtte ved å stille undrende spørsmål og å lytte. Her har jeg skrevet en artikkel om ACT, en metode som gjør akkurat dette.  

Jeg er i hvert fall glad jeg lyttet mest til meg selv og til kvalifiserte veiledere for å komme meg gjennom dette. For nå føler jeg meg mer klar for å gå ut i livet igjen og tror jeg at jeg har et mye bedre grunnlag for å skape meg et liv som passer til den jeg er, og at jeg på den måten kan oppleve mer glede og mening.

Livsveiledning som alternativ til psykolog

For tiden skriver jeg en artikkel om livsveiledning. Jeg intervjuer tre voksne mennesker som har slitt psykisk og fått hjelp av en veileder til å få det bedre.

Blant annet Jon Henning som var utbrent og slet med migrene, søvnmangel og selvmordstanker og Ulrik som slet med psykose og var nære ved å ta sitt eget liv. Fordi det var lang ventetid hos psykolog og/eller de ikke opplevde noen bedring etter å ha gått til psykolog en stund, begynte de hos livsveilederen Finn Arne Sivertsen.

Intervju med Ulrik på zoom

Etter bare få ganger med veiledning, begynte de å merke bedring. De fikk håp og begynte å se at det fantes en løsning på problemene. Jon-Henning og Ulrik fortalte meg at de synes Finn-Arnes metode er effektiv fordi de går turer ute i skogen mens de prater, og da er det lettere å åpne seg enn når man sitter inne på et kontor.

Finn-Arne er i tillegg svært direkte og krever at klientene tar selvansvar og gjør oppgaver, noe som gir rask framgang. Det er ikke slik at noen metode eller terapiform er bedre enn noen annen i alle tilfeller, og det er heller ikke mitt poeng å vise i denne artikkelen.

Det finnes gode og dårlige metoder, terapeuter, psykologer og veiledere, og det kan være personavhengig hva som fungerer og ikke. Men når det er minst 30 ukers ventetid hos psykolog, kan livsveiledning være et alternativ når du behøver rask hjelp. PS: Ulrik, Jon-Henning og det siste intervjuobjektet stiller opp med fullt navn og bilde i artikkelen som jeg synes er kjempekult, og jeg har fått lov å dele dette på blogg og Facebook.

Intervju med Jon Henning på zoom

Når alt føles håpløst og livet suger

Noen gang følt det sånn? At du er håpløs, livet håpløst, du suger, livet suger, alt er dritt, det blir ikke bedre, du er dømt til et mislykket liv og bla bla bla? Det gjør de fleste med jevne mellomrom, men ikke så mange snakker høyt om det. 

Jeg har følt det slik maaange ganger, og senest i går. 

Det skulle bli en bra dag. Jeg hadde avtalt å dra på 3 visninger for å finne meg nytt bosted fra August. Jeg satt i en varm gammel bil hele dagen og kjørte hit og dit, men ingen av stedene var noe for meg. Enten var det for dyrt, for stygt eller for trangt. Dessuten synes jeg det er vanskelig å bestemme meg for sted å bo når det bare er meg og hundene, og jeg ikke har noe tilhørighet noe sted.

Sånne situasjoner gjør at den eksistensielle angsten vekkes i meg, og alle tankene om at jeg er håpløs, kommer. Det er nok et gammelt sår som vekkes der jeg føler meg forlatt i verden og at verden ikke har noen plass til meg. Så det handler ikke bare om bosted, men noe mye dypere enn det. Jeg vet ikke hva dette kommer av, og det er ikke så farlig, men en eller annen gang da jeg var liten har jeg nok følt meg veldig forlatt og alene av en eller annen grunn. Og den følelsen dukker opp i voksenlivet i ulike situasjoner. 

Så, etter 3 mislykka visninger og jeg var sliten og varm, ble det tårer og telefonsamtaler, og jeg følte meg ganske ille på kvelden. Prøvde å gå en tur, lese bok, meditere, gjøre ting for å roe ned. Det hjalp ikke så mye. Men det hjalp litt å lese Marie Forleos «Everything is figeroutable.» Alt har en løsning. Hvis det ikke har en løsning, strider det mot naturlovene, mener hun. 

Jeg leste et avsnitt i går der Marie skriver at det ikke er alltid hun ser løsninga med en gang, selv om hun vet at den finnes der ute et sted. Og det var fint å lese, for i går så jeg ingen umiddelbar løsning. Hun skriver at i sånne situasjoner, ringer hun noen og prøver å finne en løsning sammen med dem. Få noen nye perspektiver på situasjonen. 

Jeg skrev ned i dagboka mi: Hvordan finne et bosted jeg trives fra August? . Jeg skrev mange ganger «Hvordan finne et sted.. hvordan finne et sted… hvordan finne et sted?» Når du spør «hvordan» begynner hjernen å finne løsninger, istedenfor å si at «det går ikke.» Da stenger du av for løsninger. Og så leste jeg videre i boka at det er sammen vi best kan lykkes, og det fikk meg på tankene at, kanskje jeg ikke skal bo alene. Så var det noen der ute som hørte min bønn. Jeg fikk plutselig en melding av en venninne som foreslo at vi kunne se etter noe sammen. Det gjorde meg litt letta, å slippe å være så alene om alt hele tida. Vi får se, men det er en mulighet å sjekke ut i alle fall. I dag føles livet bedre.

Uansett, i slike situasjoner hvor du føler deg dritt og som verdens største idiot og et null, kan du du for eksempel ringe en person som kan fortelle deg hvorfor du ikke suger. Ta opp røret og si: «Hallo, jeg føler meg håpløs nå, kan du fortelle meg at jeg ikke er det?» Og det går begge veier selvsagt. Når din venn føler seg håpløs, må du fortelle han/hun hvorfor personen ikke er det. Her gir Marie også flere tips til hva som kan gjøres:  https://www.youtube.com/watch?v=YVfG7Q9Twqk

Mange skammer seg over å føle seg håpløs, inkludert meg selv, men når man sier det høyt, får følelsen mindre makt, og den blir ikke så skummel. Det er vel vanlige menneskelige følelser á la «Jeg er ikke bra nok.» Dessuten er det tankene og hjernen sier bare ord, ikke sannheten om deg selv.

Hvordan sette seg mål og nå dem?

Ut på tur med en gang for å feire førerkort!

I går bestod jeg oppkjøringa på MC og fikk MC-lappen. Det er noe jeg har jobba for en god stund, og det har ikke vært lett. Det var mye å lære seg, mye som var vanskelig, frustrerende, som brakte fram tårer, nerver og usikkerhet. Heldigvis har det vært litt glede og mestringsfølelse innimellom også. De siste ukene før oppkjøring har vært særlig intense, med mye spenning og nervøsitet for om jeg vil klare det, om jeg vil bestå, om jeg vil stryke og så videre. Jeg har gått med klump i halsen og magen de siste dagene.  

I år har jeg jobba mye mer systematisk med kjøringa enn jeg gjorde i fjor. Etter hver kjøretime skrev jeg ned hva jeg må jobbe med til neste time, og så jobba jeg med det. Det gjorde at framgangen ble raskere, og bevisstheten høyere på hva jeg kunne, og hva jeg måtte jobbe med. Jeg hadde en lærer som pusha meg, kanskje litt for mye til tider, og som pirket og kommenterte på det meste jeg gjorde. Til tider var det ganske slitsomt, men det gjorde også at jeg lærte raskt når jeg var villig til å ta til meg rettelsene. Jeg hørte på det læreren sa, og gjorde hjemmeleksene. Øvde og repeterte, igjen og igjen. 

Jeg har også jobba med psykiske ting som dukka opp underveis. For eksempel at jeg tror jeg er udugelig totalt sett når jeg får en kommentar på et par ting jeg ikke gjorde bra. Jeg måtte si til meg selv flere ganger «Jeg lærer, jeg gjør feil, jeg er nybegynner, det er greit. Jeg lærer av feilene mine og blir bedre for hver gang.» Og jeg brukte affirmasjoner hver morgen der jeg psyket meg selv opp og skrev at «Jeg, Erika Ribu, er en dyktig MC-fører som gjør så godt jeg kan og så videre…». Alt dette hjalp tror jeg.  

Det var tydelig at universet var med meg og hjalp meg på veien. For eksempel ved at jeg fikk oppkjøringsdato akkurat den dagen jeg hadde eggløsning – altså den absolutt beste dagen for meg i løpet av måneden. Den dagen jeg har absolutt mest energi, glød og gnist. Dagen når alt er på topp. Da jeg så at oppkjøringsdatoen var satt på eggløsnings-dagen, tenkte jeg: «Det er ikke mulig!» og ble litt paff. En annen ting som gjorde at jeg forstod at universet var med meg, var at det ble oppholdsvær i går. Det skulle regne dagene før og dagene etterpå, men i går var det opphold. Takk, universet, tenkte jeg. 

lappen i hånda 🙂

Noen dager før oppkjøringa gjorde jeg også et sjamanistisk rituale der jeg ba om hjelp til ro, trygghet og konsentrasjon til å gjennomføre øvelsene, spørsmålene og kjøringa på oppkjøringsdatoen og på klokkeslettet. Jeg kalte inn hjelp fra ulike kanter og satte opp praktiske skritt jeg måtte ta i forbindelse med ritualet. Disse praktiske skrittene var f.eks. øve, lese teori, kjøre i bilen og lære meg/få oversikt over skilt, øve på kontroll-spørsmålene og så videre. Jeg så også for meg hvilken konsekvens utfallet av ritualet ville ha for meg, altså gikk inn i hvilke følelser det ville frambringe å få lappen/ha lappen. Det trenger ikke nødvendigvis å være et sjamanistisk rituale, hovedpoenget er å føre riktig energi dit det er behov for den, og å få med følelsene i det.

Jeg hadde glemt litt at jeg hadde gjort dette ritualet, og dagene før oppkjøringa kjente jeg en sånn merkelig ro over meg på kveldene. Jeg synes det var underlig at jeg plutselig var blitt så rolig, og til og med sov greit. Det gikk selvsagt litt opp og ned, men generelt var jeg rolig. 

Timene før oppkjøring var jeg litt nervøs, men ikke sånn hysterisk nervøs at jeg skalv i beina. 

Vi dro ut på Risløkka trafikkstasjon en time før oppkjøring for å repetere øvelsene, og de gikk helt greit.  

Så hilste jeg på sensor som var kjempehyggelig, og da han spurte: har du noen spørsmål før vi starter, sa jeg: «Hva skal jeg gjøre for å ikke være supernervøs?» Han sa: «Pust, og dette går bra.» 

Og det gjorde det. Klokka 10.50 begynte vi og jeg var helt rolig. Jeg gjennomførte øvelsene bedre enn noen gang, og alt gikk så bra. Jeg var ikke stressa. Jeg var trygg og fokusert. Det gikk som en lek, det var nesten litt for lett, tenkte jeg. Var det dette jeg har stressa for så lenge? Og da vi skulle ut på veien, var jeg heller ikke nervøs. Alt gikk bra, jeg fikk med meg alle skilt, gjorde gode vurderinger og tilpasset farten og plasseringa bra. 

Og da vi kom tilbake, sa sensor raskt: «Førerprøven er bestått!» 

Da han sa det, kjente jeg straks en enorm lettelse og glede inni meg. Jeg kunne endelig slippe stresset og spenninga, og jeg var stolt over at jeg hadde greid dette som hadde vært ganske vanskelig. Samtidig var det litt vanskelig å fatte at jeg hadde greid det og at det hele var over.

Og så kjørte jeg motorsykkelen tilbake til kjøreskolen, for første gang alene på veien. Det var veldig rart, og veldig deilig. 

Det er nå etter oppkjøringa at den virkelige læringa begynner, sier de. Så nå er det bare å øve for å få ordentlig kontroll på sykkelen og begynne å øve på sving og forskjellig.

Og sånn er det, når en utfordring er mestret og et mål bestått, da kommer neste oppgave.

Pass deg for ulven

Det er fredag og på tide å reflektere over uka som har gått og å gjøre meg klar for en rolig helg alene. For jeg er i karantene til jeg får svar på korona-test. Jeg tror det var meninga fra universets side, å gjøre slik at jeg får slappet av ordentlig denne helga. For jeg trenger det mer enn noen gang. 

Den siste uka har vært bra, men veldig veldig intens. Har kjent på mye stress. Forrige gang jeg snakket med livsveilederen min sa han at jeg måtte se opp for ulven framover. Ulven som lusker i skogen og som viser seg når det har gått for langt. Når det har blitt for mye stress. Og ulven har vært veldig nære denne uka. Heldigvis har jeg klart å fordrive den nå, men det var fare på ferde. 

Ulven kommer når stresset og uroen tar over. Akkurat denne uka har det vært stress og uro for framtida. Som regel stresser jeg over det som ikke har skjedd ennå, men det jeg er redd for at skal skje. Hvis jeg hadde klart å være her og nå og ikke tenke framover, hadde jeg ikke blitt stressa. Og hvis jeg hadde klart å tenke nøytralt om situasjonene i framtida, hadde jeg ikke blitt stressa. Men sånn fungerer ikke hjernen, den elsker å bekymre seg over mulige framtidsproblemer og scenarier. Men flesteparten av skrekkscenariene skjer aldri, så det er så bortkasta. Jeg vet jo det, i teorien, men hjernen vet ikke det. 

Det har vært økonomiske bekymringer, bekymring for jobb, for oppkjøring på MC, for hvor jeg skal bo, for hva som vil skje med bilen og så videre og så videre og så videre. 

De bekymringene har gjort at jeg har sovet lite, at jeg har hatt vondt i hodet, følt meg uvel og ja, ganske dritt. Før var jeg ikke så bevisst ulven, og lot den følge meg rundt over alt uten å tenke over det. Nå kjenner jeg det straks, og tar i bruk verktøy så fort jeg klarer for at den ikke skal komme for nære. Jeg passer på å reise bort – som regel til bygda mi eller ut av byen på en eller annen måte – og bare gå tur og være i stillhet noen dager. Det pleier å hjelpe. Og jeg husker på å ta skogsbad – være ute i naturen uten noen agenda, en slags meditasjon. Jeg passer også på å gjøre morsomme ting jeg liker, som å treffe venner, være aktiv, spille trekkspill, lese og så videre. På den måten finner jeg av-knappen. Jeg er heldig som bare kan reise bort når jeg trenger det, og takknemlig for at jeg har dette stedet nærme fjellet. 

I dag møtte jeg en på snøscooter da jeg var på ski. Han sa at det er den beste tida på fjellet nå – etter påske og det ikke er noen andre her. Han sa at vi er heldige, vi som får være alene på fjellet i godværet. Det er jeg enig i. Vi er heldige, vi.

There’s a divinity that shapes our ends

I stykket Hamlet av William Shakespeare sier Hamlet til Horiatio:

There’s a divinity that shapes our ends. Rough-hew them how we will.

William Shakespeare

Dette er fra den eldste versjonen. I den moderne versjonen av Hamlet står det:

This should show us that there’s a God in heaven who’s always guiding us in the right direction, however often we screw up—

Med dette mener han at det er mye som er utenfor vår kontroll, og til syvende og sist er det en guddommelighet eller en større kraft som påvirker vår skjebne. Vi må selvsagt være aktive deltakere i våre liv, og forsøke å ta gode valg for oss selv basert på hvem vi er og hva vi er kommet her for å gjøre. Vi har fri vilje. Men det er ikke bare opp til oss.

Hamlet sier at han synes det er trøstende å vite at det er et vesen, en guddom som passer på oss og peker oss i riktig retning, selv når vi ødelegger alt.

For å bli pekt i riktig retning, gjelder det å lytte til intuisjonen og se etter tegnene som kommer. Å ikke prøve å styre alt selv. Spørre etter veiledning, og lytte. Veiledning og tegn kan komme i mange ulike former, i form av at noen sier noe, en «tilfeldig» hendelse, en gave, et brev, et budskap. Da gjelder det å ikke avfeie tegnene, men å stole på dem. Så hvordan vite forskjellen på dine egne tanker og intuisjon?

Julia Cameron beskriver det slik: «Little one, learn to discern the voices you hear within. Our voice is always calm; our advice is wise and simple. Learn to discard the voices that are strident. Harsh, hurried, and pushy advice does not come from us. Take the time to listen carefully. Which voice is speaking?» (Life Lessons, 103).

Jeg opplever stadig slike tegn og synes det er spennende å følge med på. Her om dagen meldte jeg meg på et kurs, det var en stor avgjørelse å ta og det skapte litt stress for meg, og jeg følte meg litt overveldet. Så gikk jeg i bokhandelen og kjøpte en bok som handlet om språk, og i den boka sto navnet mitt, forfatteren hadde sitert meg. Kurset jeg skal ta vil føre til at jeg kommer til å skrive om og jobbe mer med språk. Dette så jeg som et tegn på at jeg hadde tatt riktig avgjørelse med kurset, og at jeg er på riktig vei.

Natt til denne dagen hadde jeg en merkelig drøm, en slags fornemmelse av noen som strøk meg og passet på meg. Da jeg våkna, hadde jeg en følelse av at jeg blir passet på og at alt går bra. Det var fint.

Slike hendelser som virker tilfeldige, men som absolutt ikke er det, er det Jung kaller synkronisitet. I dette tidligere blogginnlegget har jeg skrevet om den største synkrone opplevelsen så langt i mitt liv.

Å følge vår natur eller guddom kan være så enkelt som å gjøre det vi liker og det som kommer lett, og gjøre mindre av det vi ikke liker. Jeg tror at om vi prøver å presse oss til noe som ikke ligger i vår natur, blir den veien ikke særlig hyggelig. Det går an oppnå det ene og det andre på den måten, men det blir antakeligvis veldig slitsomt og meningsløst. 

Noen ganger tror vi at veien må være vanskelig for at den skal være riktig. At vi må kjempe og slite oss fram for at gleden skal være fortjent. Jeg tror det heller er sånn at de dørene som åpnes lett, er gjerne de dørene som er riktige å entre. Det vi er ment til å gjøre, får vi energi av. Vi trenger ikke å samle energi for å gjøre det. Ofte saboterer vi oss selv, fordi vi tror det er for lett til å være sant. Det vi er gode på, tenker vi ofte ikke over, fordi vi gjør det uten mye anstrengelse. Vi tror ofte at livet må være et slit for at det skal være fortjent. 

Jeg sier ikke at livet er en dans på roser når man følger sin natur, absolutt ikke – og du vil antakeligvis møte hindringer, motstand og vanskelige mennesker på din vei, uansett hva du gjør. Men det blir nok også lettere å overkomme motgang når du lever med en grunnleggende følelse av mening og ro. 

Ramana Maharshi

Den indiske læremesteren Ramana Maharshi sier det på denne måten:

A passenger in a train keeps his load on the head by his own folly. Let him put it down: he will find the load reaches the destination all the same.

Ramana Maharshi

Istedenfor å bære kofferten på hodet hele veien, sett fra deg kofferten på hylla, og nyt togturen.

For når veien vår allerede ligger klar foran oss, hvorfor skal vi hele tiden bekymre oss for hva som skal gjøres og hvordan, og hva som ikke skal gjøres og hvordan ikke? Se etter tegnene, be om veiledning, og ta et lite skritt hver dag. Ha et øye på målet, men ikke vær overfiksert på resultatet.

Thy will be done.

BØKENE ER MINE VENNER

Jeg har også mange gode venner i form av homo sapiens, heldigvis, men jeg er også veldig glad i bøkene mine. Det er visst ikke uvanlig at en bok kan være en god venn. 

Hilde Østby skriver i boka Kreativitet, «Jeg husker hvordan jeg som barn lå og sov med bøkene rundt meg i senga… For meg har alltid bøkene vært som venner, som snakker til meg med hver sin stemme. De har fortalt meg hver sin fortelling om hvordan verden og livet kan være, de var dører til andre virkeligheter.» 

Jeg pleier selv å sove med bøkene og skrivesakene ved siden av meg. Det første jeg gjør før jeg sovner er å skrive og lese og det første jeg gjør rett etter jeg har våkna er å skrive og lese. Derfor måtte jeg ha en stor nok seng med plass til bøkene og skrivesakene ved siden av meg. 

I boka Kreativitet skriver også Østby om det voksende fagfeltet Biblioterapi – terapiformen der bøker brukes som et hjelpemiddel for folk med angst og depresjon. For bøker kan nemlig forandre liv og sette det vi opplever i et nytt lys. Bøker kan hjelpe oss å overkomme traumer og kjærlighetssorg, kvaler og lengsler. Enkelte bøker kan også forandre livet vårt for alltid. Derfor trenger vi bøker, og vi trenger mange bøker og mange fortellinger, hele tiden!

Har du en god (bok)venn?

Hvordan skrive seriøse tekster og samtidig ha det gøy?

I uka som gikk var min kunstner-date å bygge med lego. Det var ikke noe jeg planla, det bare skjedde spontant. Jeg leste tilfeldigvis om kunstner-dates i boka «The Listening Path» av Julia Cameron og ble minnet på at jeg burde gjør noe gøy og festlig denne uka. Noe utenom det vanlige, som jeg ikke pleier å gjøre. Plutselig en morgen satt jeg og lekte med lego. Det minnet meg om da jeg var barn. Det var helg og de voksne sov fortsatt. Vi måtte være stille så vi ikke vekket dem. Og så raslet vi kanskje litt vel mye med legoklossene, de voksne kom ut og sa «hysj» og var sinte fordi vi bråkte for mye. 

Uansett, jeg satt og lekte med lego og bygget en slags borg. Det var gøy, tiden forsvant, og jeg ble samtidig litt stressa over at det ikke var nok hvite og svarte klosser til å fullføre det jeg hadde begynt på. Det måtte bli sånn som jeg hadde lyst til at det skulle bli. For lek er ikke bare lek, det er seriøst. Hvis du observerer barn som leker, er de ofte dønn seriøse i leken sin. De går inn i en annen verden og tar på seg andre roller. 

Vi voksne kan ha en tendens til å bli litt vel seriøse noen ganger når vi er kreative. Særlig når det kreative har blitt jobben. Vi bør derfor passe oss for å fortsatt beholde entusiasmen og ikke la perfeksjonisten og seriøsiteten ta over. En person jeg veiledet nylig, snakket om hvordan hun pleide å elske å skrive, at hun pleide å sitte på café og skrible entusiastisk i vei. Nå skriver hun som en del av jobben, og fordi det er så seriøst det hun skriver, med masse tunge og til tider abstrakte politiker-ord, må hun jobbe hardt for å presse ut setningene. Og når hun er ferdig, er hun utslitt. Det hørtes ut for meg som at entusiasmen har forsvunnet litt. 

Jeg opplevde noe av det samme da jeg skrev masteroppgave. En masteroppgave jeg ikke forstår så mye hva handler om i dag. Setningene ble presset ut, jeg skrev om noe jeg trodde var «lurt» og ikke det jeg egentlig hadde lyst til. Det var mer slit enn gøy. 

De siste årene har jeg lært meg noen triks for å få de mest «seriøse» tekstene til å bli morsomme å skrive. For det første hjelper det å skrive morning-pages hver dag – det har gjort at jeg automatisk får mer flyt i alt jeg skriver, jeg får mer struktur og klarhet, og det blir ikke så «farlig» lenger. Jeg bare skriver i vei først, og redigerer etterpå. Og jeg er mer personlig og «enkel» i måten jeg skriver på, uansett hva jeg skriver. Før ble jeg ofte påvirket av tekstene jeg leste om temaet, og brukte de samme vanskelige ordene som dem. Nå har jeg mitt eget, enkle språk. Når jeg ser vanskelige ord i en akademisk teori jeg ønsker å benytte, prøver jeg å gjengi det på en enklere måte. Noen synes det kanskje er for enkelt og savner «fancy» ord, men jeg ønsker at tekstene skal nå ut til og inkludere flest mulig. Det er faktisk vanskeligere å skrive enkelt enn å skrive vanskelig. Da må du stadig forklare og konkretisere hva du mener, istedenfor å skrive abstrakte ting som: «vi må ha fokus på bærekraftig strategiprosesser.» Slike setninger gir leseren verken bilder i hodet eller oppfordrer til konkret handling. Det er bare tafatte ord. 

At morgensidene definitivt fungerer, fikk jeg oppleve da jeg skulle skrive akademiske tekster på UiO i fjor. Før hadde jeg sittet og presset meg til å skrive slike oppgaver, og forstod sjelden det jeg skrev. Nå gikk det som en lek, jeg skrev oppgavene på et par timer og opplevde flyt og glede, og jeg fikk bedre karakterer enn før. Og jeg hadde mye mer å si om temaene, personlige erfaringer og eksempler mante seg fram i tekstene jeg skrev. Jeg brukte de teoriene jeg synes passet til meg og det jeg ville si, og resten lot jeg være. Jeg hadde ikke behov for å være flink lenger, det var viktigere å ha det gøy. Eckhart Tolle sier jo det at, det bør være entusiasme, eller minimum aksept i alt du gjør. Er det ikke det, så stopp. Hvis du bare er frustrert og hater det du gjør, så stopp. 

Et annet verktøy for å bli mer entusiastisk i hverdagen er å gå på kunstner-date. Som å bygge lego en søndags morgen. Eller kle seg ut, tegne litt, male, danse, dra et sted du aldri har vært før, og så videre.. Poenget er å bringe festligheter og entusiasme inn i vårt voksne, seriøse liv. Og jo mer du bygger lego, danser, eller kler deg ut – jo lettere er det å skrive. Det ene tar det andre. 

         Ha en fin og entusiastisk dag! 

Hvordan begynne på skrivinga?

I det siste har jeg prata med mange som forteller meg at de gjerne vil komme ordentlig i gang med skriving, at de enten vil begynne med et skriveprosjekt, at de vil publisere eller at de generelt vil bli bedre på å skrive jevnt og trutt. 

Mange forteller at de ønsker mer disiplin til å sette seg ned og sette pennen mot papiret eller føre hånda mot tastaturet. Å bare.. begynne. Og så.. Fullføre. 

For hva er det som gjør at vi ikke skriver når vi egentlig vil skrive? Tid kan være et hinder for de som har full jobb og unger og det ikke er nok ro til å skrive i hverdagen. 

Motstand er en annen ting. 

Motstand

Tiden din kan jeg ikke gjøre noe med, men om årsaken er motstand, kan det være nyttig å undersøke hva som holder deg tilbake fra å skrive. 

Hva er det som gjør at du ikke begynner, eller ikke fullfører? Gjelder dette kun skrivinga di, eller viser dette seg på flere områder i livet ditt? 

Hva kommer motstanden av? 

Hva kan du gjøre med den?

Og så kan du stille deg spørsmålet – hva har du motstand mot? Er det frykt for at ingen vil like det du skriver, er det frykt for at det ikke vil bli bra nok, at du ikke er god nok i rettskriving, grammatikk, at du ikke kan nok om temaet, at «hvem er du» til å skrive bok, artikkel, dikt og så videre?

Er det frykt for at du ikke vet hvilken sjanger du skriver i, at du er usikker på ulike sjangre? Er det frykt for at ingen vil lese det? Er det frykt for at noen vil lese det og synes det er teit?

Ok. Etter du har avdekket hva motstanden gjelder, er neste steg å finne ut hvordan du kan løse det. Har du frykt for å skrive fordi du ikke er så god i grammatikk? Ok, hvordan kan du bli bedre i grammatikk? Kan du låne en bok på biblioteket, kan du spørre noen du kjenner, kan du ta et kurs? 

Er det frykt for at kanskje noen vil synes det er teit det du skriver? Ok, send det til 4-5 gode lesere eller venner du har, og spør om deres ærlige tilbakemelding. 

Er det frykt for at du ikke kan nok om sjangeren du skriver i? Ok, hvordan kan du finne ut mer om den sjangeren? Kan du Google på nett, kan du ta et kurs, kan du låne en bok, spørre noen du kjenner? 

Er det fordi du ikke vet om, hvordan eller hvor du kan publisere det du skriver? Ok, hvordan kan du finne ut mer om det?

«Everything is Figureoutable»

I dag morges hadde jeg en skikkelig inspirerende samtale der jeg ble tipsa om en bok som heter «Everything is Figeroutable» av Marie Forleo. Synes det var en kul tittel. Alt er mulig å finne ut av. Selv om det sikkert kan koste litt, er det definitivt mulig. 

Om skriving hadde vært kjempelett, hadde vi kanskje ikke synes det hadde vært så spennende?

Julia Cameron skriver i «The Listening Path,» en bok som nettopp kom ut, at hun fikk napp hos den 44. forleggeren hun forsøkte å gi ut en roman på. Hun var nær ved å gi opp, men en venninne hadde sagt at hun trodde på boka hennes og at den kom til å bli publisert. Så Julia Cameron sa det til seg selv hver dag – «Lucy er sikker på at boka blir gitt ut. Lucy synes boka mi er bra.» Til slutt fikk hun napp. Det hjelper å ha noen som tror på det du driver med når avslagene hagler inn. 

Et lite skritt

Selv driver jeg og prøver meg på novelle-sjangeren for tiden og for å være helt ærlig vet jeg ikke om det kan kalles noveller eller om de duger til noe, men jeg prøver meg fram og sender til folk for tilbakemelding og prøver og feiler. Jeg tror det er eneste måte å lære på. Før tok jeg meg nær av avslag, nå er det ukentlig kost. Heldigvis får jeg også ja innimellom da, det hjelper. 

Ta første skritt, og still deretter spørsmålet «hvordan»? og så ta neste skritt. Og neste skritt.

Jeg kan ikke si at jeg er noen fan av regler som «skriv hver dag» eller «skriv minst 5 timer hver dag» osv. Jeg er mer av den typen at jeg skriver litt her og der. Noen uker skriver jeg mye – hvis jeg f.eks. redigerer en tekst, skriver blogginnlegg, skriver på en novelle, skriver en artikkel og så videre. Da kan det bli mange timer hver dag. Men om jeg ikke har noe konkret jeg jobber med, blir det i hvert fall minimum «morgen-sider» (3 sider om morgenen), og som regel noen linjer i dagboka om kvelden. 

Alle har sin måte å skrive på, det viktigste er å gjøre det, hvis det er det du vil.  

Hvis du vet hvorfor du skriver, er det også lettere å gjøre det.

Hvorfor skriver du? 

Kattebutikk-eieren

Karl-Christer er en høy og tynn mann uten hår på hodet. Han eier en kattebutikk som han startet for 30 år tilbake. Kattebutikken er blitt en så stor suksess at han nå har to ansatte og sjeldent behøver å jobbe selv. 

Årsaken til at han startet en kattebutikk var fordi han i sine ungdomsår var kjæreste med Helena Karstensen. Hun var oversetter og hadde to trekkatter, Sugar og Spice. Helenas katter var blitt trekkatter og ikke vanlige katter fordi moren deres ved en feiltakelse hadde blitt paret med en sibirsk husky. De så fortsatt ut som vanlige katter, men i sjela var de trekkhunder. 

Karl-Christer ble med Helena på kattesleda oppi fjellene, og han hadde aldri opplevd noe liknende. Han ble med ett bitt av kattetrekk-basillen. For et vakkert landskap, og for en fart de kattene kunne kjøre i! Kattekjøring var det mest fantastiske han noensinne hadde opplevd. 

Så ble Helena verdenskjent oversetter og milliardær, og Karl-Christer måtte ta over trekkattene hennes. Problemet var at det fantes så lite utstyr til trekkatter ettersom det både var ulovlig og uvanlig og drive med kattekjøring. Karl-Christer begynte å lage kattetrekkutstyret selv. Han lagde alt fra seler, katteliner, kobbel og sleder til kattedrag og kattepotesokker. Det ene førte til det andre, og vipps så hadde han en kattebutikk. Der solgte han alle slags leker, bur, mat, sand og annet katteutsyr. 

Nå er Karl-Christer godt over 60 år og lever det gode pensjonistliv. Han drikker dyr vin hver dag, spiser god mat, drar på motorsykkelturer og seiler fra sør til nord. Og selv om han eier to slott, ett i byen og ett på fjellet, tilbringer han mesteparten av tiden sin i en liten hytte i skogen. Etter å ha opplevd så mye rikdom og suksessfull forretningsvirksomhet i sitt liv, foretrekker han nå det enkle liv.

Karl-Christer er egentlig fornøyd med tilværelsen. Det er bare en ting som plager ham. I det siste har han begynt å kjenne på en ubehagelig følelse, et slags savn eller lengsel etter noe som han ikke vet hva er. 

Først kom følelsen bare som et subtilt vindkast som forsvant like etterpå. Men så ble den mer og mer påtrengende. 

Etter hvert har følelsen blitt så invaderende at den vekker ham om natta, den gjør ham urolig, rastløs og stressa. Og den blir mer og mer plagsom for hver dag, den lar ham ikke sove, den gir ham angst og gjør at han føler seg fremmed i sin egen kropp og i verden generelt. 

Karl-Christer er ikke god på følelser, han er mer praktisk av seg, og vet derfor ikke helt hva han skal gjøre med sånne ting. Men han forstår at noe er alvorlig galt, såpass innsiktsfull er han. 

En morgen våkner han en etter enda en fæl natt og bestemmer seg for å ringe til sin gode venn, psykologen. 

Karl-Christer forklarer situasjonen. Psykologen nikker og sier ja, og så sier han at Karl-Christer bør begynne med mindfulness og yoga. 

Nei, det vil jeg ikke, sier Karl-Christer og legger på. 

Resten av dagen forsøker Karl-Christer å skyve bort den ekle følelsen og late som om alt er normalt. Han tar seg en tur i garasjen, rydder litt, kjører til kattebutikken for å se at alt er som det pleier og han går en tur i skogen. Ingenting hjelper. 

En kveld sitter Karl-Christer foran peisen og drikker et glass vin og ser på værmelding på TV. Værmeldinga fikk han alltid til å slappe av før. Meteorologen sier at det er meldt sol i to uker framover, men Karl-Christer ser ikke noe lys i dagene som ligger foran ham. For Karl-Christer er det som om været har skifta til overskya og regn på permanent basis. 

Etter dette går det raskt nedover for Karl-Christer, han isolerer seg og slutter å dra i kattebutikken, han slutter å rydde i garasjen, slutter å ta telefonen og slutter å ha kontakt med venner og familie. Han spiser ikke lenger god mat eller drikker dyr vin, og begynner å bli riktig så tynn og stusselig. Karl-Christer ser seg selv i speilet og ser at noe er galt, men han vet ikke hvordan han skal fikse seg selv. Han har prøvd psykolog og forsøkt å gjøre alt det han pleide å bli glad av. Han vet ikke annet enn å overgi seg til lidelsen.

Men så en natt har han en drøm.

Han drømmer at han står ved sin egen grav og skal begraves. Ingen har kommet i begravelsen hans. Det er bare han og presten der. 

Presten står ved siden av ham med en åpen kiste og sier, legg deg ned Karl-Christer. Din tid er kommet, du skal begraves nå. Nei! Roper Karl-Christer, jeg vil ikke begraves, jeg er ikke død! Han forsøker å flykte, men det går ikke. 

Jo, du er død, sier presten, og så tvinger han Karl-Christer ned i kista med all sin makt. Karl-Christer greier ikke å stritte i mot, han er som sirup, som en seigmann, han har ingen krefter. Lokket på kista lukkes, det blir helt mørkt, og presten trykker på knappen som sakte senker ham ned i jorda. 

Husk hvem du er, Karl-Christer, roper presten gjennom kistelokket mens han ler en ond latter. Muahahahaha! Husk hvem du er! Muahahaha!

Karl-Christer dunker og sparker hardt i kistelokket. Få meg ut, jeg vil ikke dø! Jeg er ikke død, hulker han. Jeg vet hvem jeg er… Han hyler og sparker og slår alt han kan. Det er til ingen nytte. Kista er lukket, det er over. 

Karl-Christer bråvåkner av marerittet, svett og tungpustet. Han setter seg forfjamset opp i senga, skrur på lyset og ser seg rundt. Det er mørkt ute. Ellers er alt som det pleier.

Han legger seg til å sove igjen. Noen timer senere våkner han av at sola skinner på ham gjennom soveromsvinduet. Han har sovet godt og føler seg ganske uthvilt. Karl-Christer ser seg om, det virker som om noe er annerledes. Det er lys der ute, grønne trær med snø på greinene, glitter i hvit snø. Det er farger.

Han går ut på kjøkkenet og setter på kaffen og tenner i peisen. Det er minusgrader ute. Han fyrer godt og kjenner at det rumler i magen. Det er en uvant følelse, han kan ikke huske sist han var sulten. 

Mens han sitter ved kjøkkenbordet og blar uinteressert i avisa, får han et glimt av drømmen han hadde med presten og kista. Det går et gys gjennom kroppen. 

Så ser han et bilde. Han ser seg selv liggende i kista. Oppå brystet hans ligger en tang, en vannpumpetang med ekstra lange håndtak. 

Karl-Christer stivner til. Han ser bildet så klart og tydelig, at han ligger i den hvite kista, klar til å dø, med vannpumpetanga på brystet. 

Verden blir stille noen sekunder, det eneste som lager lyd er tikkinga fra kjøkkenklokka og knitringa i peisen. 

Det tar litt tid før han skjønner det.

Tangen min! Herr Tangen! Herr Tangen! Roper Karl-Christer ut og løper til garasjen, nesten naken og i bare tøfler.

Han kaster seg over eskene og begynner å lete. 

Ikke der… ikke der… ikke der. Den må være her et sted! Banner han mens han graver i eskene der verktøyet ligger. 

Verktøyet hadde ligget i de eskene i mange år. Av en eller annen grunn har Karl-Christer sluttet å bry seg om verktøyet sitt. Han hadde vært mer opptatt av kattebutikken, dyr vin og motorsykkelturer i Spania. 

Karl-Christer går gjennom eskene i garasjen, men finner ikke tangen. Søren, tenker han. Den må jo være her et sted, sier han og ser seg rundt i alt rotet. Det er tydelig at ingen har rydda i garasjen på en stund. 

Så får han øye på en stor eske innerst i hylla innerst i høyre hjørne. Han klatrer over alt rotet for å komme seg fram. 

I den store eska ligger enda mer verktøy. Han tar ut ting for ting. Der ligger pluggsettet, skrutrekkerne, stjernetrekkerne, flattanga, spisstanga, kombinasjonstanga, universaltanga, kabelskotanga, pipenøkkelen, skiftenøkkelen, sekskantnøkkelen, torxnøkkelen, multiverktøyet, kniven, inspekssjonsspeilet, inspeksjonskameraet, spenningsprøven og boremaskinen. 

For hver ting han tar ut som ikke er vannpumpetangen med ekstra lange håndtak, blir han mer og mer stressa. Han er svett og klam i hendene samtidig som han fryser fordi han ikke har klær på og det er 10 minusgrader ute. Han ser seg rundt i garasjen og prøver å finne ut av hvor den kan være. Hvor han hadde den sist? Hvor kan han ha lagt den? Han blar tilbake i det historiske verktøyarkivet i hjernen mens hendene fortsetter å grave i eska.

Og der, helt nederst under alt det andre, får han øye på noe som ligger pakket inn i rød fløyel. Han tar det opp og bretter ut stoffet. 

Det er en tang. Det er tangen! Det er Herr Tangen! Karl-Christer kysser den og klemmer den inntil brystet sitt. Men han blir også litt trist når han ser den fordi den er så rusten og slitt. Den var ikke sånn han husket den. 

Vannpumpetangen med ekstra lange håndtak var det første verktøyet han fikk av foreldrene sine da han var 5 år. Av en eller annen grunn ble han så knyttet til den tangen og sa noe om den til foreldrene sine som han har fått høre siden. Han sa, mamma, denne tangen heter Herr Tangen. Herr Tangen er min bestevenn og jeg vil begraves med den når jeg dør. 

Foreldrene så rart på ham da han sa det og de sa ingenting tilbake. I hele barndommen hadde han fått høre den historien litt for mange ganger. De hadde hånet ham for det gjennom hele oppveksten. Hver gang de nevnte den hendelsen ble han lei seg og følte seg til overs og fremmed i familien, som om ingen forstod ham. 

Karl-Christer blir sint ved tanken og tar med seg Herr Tangen inn i hytta og legger den på kjøkkenbordet oppå det røde fløyelstoffet slik at den skal være godt synlig. Han tar på seg klær og går ut i garasjen igjen og begynner å hente inn resten av verktøyet. Det er så mye verktøy i garasjen at han bruker halve dagen på å frakte det fra garasjen og inn i hytta. 

Etterpå ligger det verktøy overalt i den lille hytta. På gulvet, i sofaen, i senga, på kjøkkenbordet, i vasken, i blomsterpottene, i badekaret. Karl-Christer har bestemt seg for å pusse alt verktøyet sitt. 

Det pleide han å gjøre før. Han pleide å pusse verktøyet hver uke, og brukte rundt 20 timer i uka på det. Det var hans meditasjon. 

For Karl-Christer er egentlig en mann som liker å ta vare på tingene sine. I tillegg til å pusse alt verktøyet hver uke, pleide han også å pusse, vaske og polere varebilen sin hver helg. Karl-Christer er nemlig en mann med den oppfatningen om at for at tingene skal vare, må man ta vare på dem. Det var før depresjonen kom, og han ikke lenger greide å ta vare på verken tingene eller seg selv.

Den uka pusser Karl-Christer verktøy. Han pusser verktøy som ingen noen gang har pusset verktøy før. Han pusser verktøy hele dagen, og sover som en stein hele natta. For hver flekk som pusses bort, og det blanke skinnende metallet kommer til syne, blir Karl-Christer litt lettere til sinns. Det er som om han samtidig pusser bort de mørke flekkene i hodet sitt. 

Og ikke bare pusser han verktøy, men han begynner å bruke verktøyet også. Han står ute i kulda flere timer om dagen og mekker på varebilen og enser ikke engang at det er kaldt. Så oppglødd er han. 

Det er flere ting som må gjøres. Nesten alt, egentlig. Karl-Christer setter på piggdekk, han bytter hjullager og bremser, han skifter olje, spylervæske og bremsevæske, han bytter registterreim og dieselfilter, han setter inn nye glødeplugger og ny viftemotor. Åh som han har savnet det. Fingrene vet akkurat hva de skal gjøre, han behøver ikke å tenke en gang, de går av seg selv. Karl-Christer skrur og mekker, han mekker og skrur. Og for hver gang en gammel og defekt del blir byttet ut med en ny blank og skinnende del, er det som om kroppen hans blir litt lettere. 

Karl-Christer får blod på tann og ringer alle vennene sine og spør om de trenger hjelp til å mekke noe. Det gjør de, de fleste sier jo ikke nei til å spare noen kroner på verksted. De neste ukene får Karl-Christer masse besøk av venner og familie og andre tilfeldig forbikjørende som ønsker hjelp med bilene, båtene og motorsyklene sine. 

De lager en fest ut av det. Karl-Christer bygger ut garasjen sånn at den blir tre ganger så stor som den lille hytta sånn han kan mekke inne i varmen. Han inviterer alle gjestene inn på kaffe, boller og trekkspillmusikk med gammaldans mens han mekker. Han lærer også bort det han kan og vet om verktøy og mekking slik at de har mulighet til å fikse tingene sine selv etterhvert. Herr Tangen er selvsagt med på festen, han ligger i skjortelomma til Karl-Christer. 

Karl-Christer ser seg rundt i garasjen og smiler og kommer på at han aldri hatt det så bra noensinne. Han føler seg endelig hjemme. Det kan han takke herr Tangen for. 

På kvelden, etter alle gjestene har dratt og Karl-Christer sitter foran peisen sammen med herr Tangen og et glass vin, får han en idé. Han diskuterer ideen med herr Tangen, begge synes det er en god idé.

Neste dag henger de opp et skilt på garasjen, de lager hjemmeside og en Facebook-side. De heter Karl-Christer & Mr. Tangen og har startet et lite universitet der folk kan komme og lære om verktøy og mekking slik at de kan bli mer selvstendige og slippe å bruke så mye penger på verktøy og håndverkere. 

Det lille universitetet blir raskt en suksess, det er venteliste og stor pågang. Karl-Christer utvider tomta si og bygger to nye garasjer og må ansette flere mekanikere for å ta i mot alle studentene som kommer. Han har ikke tid eller ork til å drive kattebutikken lenger, så han selger den til de ansatte der. 

Karl-Christer & Mr. Tangen kommer i avisa, de er på kveldsnyhetene og på Skavlan. De blir både elsket og hatet. Elsket av alle som lærer seg ting selv og som har det gøy og får mestringsfølelse samtidig som de sparer penger på håndverkere og verksteder. De blir hatet av alle verksteder og håndverkere som mister kundene sine. 

Karl-Christer føler seg endelig som seg selv igjen. Og for at Karl-Christer ikke skal glemme hvem han er på nytt, lager han en sang. Han lager en sang sammen med herr Tangen om historien sin, om depresjonen, drømmen og veien ut av lidelsen. De lager den under artistnavnet Karl-Christer & Mr. Tangen. Så lager de en musikkvideo fra det lille universitetet og Karl-Christer bruker Herr Tangen som mikrofon. 

For at Karl-Christer ikke skal glemme hvem han er på nytt, spiller han sangen for seg selv hver morgen. For at de ansatte og studentene på universitetet heller ikke skal glemme hvem de er, spiller han også sangen for dem hver morgen. 

Alle elsker den sangen, og den er så fengende og dyp at den raskt sprer seg til hele det norske folk og etterhvert havner den både på topplistene i Norge og globalt. Sangen heter En voksen mann må huske på sin tang og synges til melodi «I Bakvendtland» av Alf Prøysen: 

En voksen mann må huske på sin tang

Det var en gang jeg var så lei

Og trist og deprimert

Jeg visste ikke hvem jeg var

Var kanskje adoptert?

Jeg ringte psykologen som sa du må prøve alt

Mindfullness og tur i skog og badstue på Salt

Refreng 

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang

Men så en natt så drømte jeg

At livet snart var slutt

Presten han sto over meg og sa

Nå blir det brutt

Jeg ville ikke dø sa jeg, jeg vet jo hvem jeg er

Å nei det gjør du ikke, du er bare til besvær

Refreng 

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang

Presten senka kista ned 

Så lo han riktig godt

På brystet der lå tangen min

Herr Tangen på min skrott

Og neste dag så våkna jeg og følte meg litt rar

Jeg fant Herr Tangen i en boks og vipps så var jeg klar

Refreng

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang

Verktøyet ble pakka ut

Og pusset og gjort rent

Og bilene ble mekka på

Fra morgen og til sent

Jeg ringte alle venner for å mekke litt for dem

Med kaffekopp og gammaldans og jeg var kommet hjem

Refreng

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang

Og plutselig så var vi blitt

Et universitet

Med fokus på litt kvalitet

Men mest på kvantitet

Vi mekker og vi lærer bort og gjør så godt vi kan

Med pumpetang og hakenøkkel, fiks din egen kran

Refreng

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang

Ja slik er det, en voksen mann

Som glemte hvem han var

Herr Tangen er blitt adoptert

Og jeg er nå blitt far

Og om jeg skulle komme til å glemme hvem jeg er

Så finner jeg fort ut av det med denne sangen her

Refreng

Ja, en voksen-mann

Som kjører katte-spann

Han må jo huske hvem han er og 

huske på sin tang